Alla inlägg under augusti 2023

:

Av Svenn Dybvik - 27 augusti 2023 00:00

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-nou-202211-ditt-personvern-vart-felles-ansvar.-personvernkommisjonens-rapport/id2947128/?uid=65ad4c77-239d-46ba-a0d5-29dbb00841fe


1. Innledning

 

Vi viser til høringsbrevet av 11. november 2022, med invitasjon til å komme med høringsuttalelse til Personvernkommisjonens utredning, NOU 2022:11 Ditt personvern – vårt felles ansvar.


Personvernkommisjonen har levert en grundig, god og viktig utredning. Vi håper derfor at NOU-en vil bli fulgt opp med konkrete tiltak som kan styrke personvernet, både for enkeltindividet og for samfunnet i sin helhet.


Datatilsynet syns det er svært positivt at NOU-en setter personvern på dagsordenen og ønsker spesielt å vise til at kommisjonen etterlyser en nasjonal personvernpolitikk. Vi har også merket oss at kommisjonen trekker frem den gjennomgående tendensen til at digitaliseringen skjer på bekostning av personvernet, noe som etter tilsynets oppfatning underbygger viktigheten av et styrket datatilsyn i Norge.

 

I tillegg til behovet for en nasjonal personvernpolitikk, ønsker vi spesielt å trekke frem tre områder hvor vi mener det er særlig viktig med snarlig oppfølging og handling:

 

Personvern i skolene og barnehagene

Utredning av et forbud mot atferdsbasert markedsføring

Styrking av Datatilsynet

 

Godt personvern er viktig i alle sektorer. I dette høringssvaret har vi først og fremst valgt å kommentere de anbefalingene i NOU-en vi mener kan ha størst positiv effekt for personvernet.

 

Vi tillater oss å peke på at viktige områder innen forsvars- og justissektoren dessverre ikke har blitt innfortolket som en del av Personvernkommisjonens mandat. Dette gjør at vi nå ikke får en nødvendig diskusjon om for eksempel overvåkningstiltak i regi av de hemmelige tjenestene, tilrettelagt innhenting av kommunikasjonsdata, lagring av IP-adresser, overvåking av flypassasjerer og innhenting av personinformasjon fra åpne kilder.

 

De seneste årene har vi sett en rekke ulike initiativer som har skullet legge til rette for innhenting og lagring av personopplysninger fra digitale kilder i stor skala. Det dreier seg om tiltak som kan virke svært inngripende, og som kan ha stor innvirkning på personvernet til folk flest. Vi har flere ganger pekt på at tiltakene som er foreslått har vært i strid med grunnleggende menneskerettigheter, og at konsekvensene ved å innføre tiltakene er mangelfullt utredet. Internasjonale domstoler har også konkludert med det samme i lignende saker i andre land vi normalt sammenligner oss med.

 

Vi mener at en analyse av den samlede situasjonen for vårt kollektive personvern blir ufullstendig uten en gjennomgang av de initiativene som er tatt i forsvars- og justissektoren.

 

2. Datatilsynets merknader

 

2.1 Hva er personvern, rettslig rammeverk og teknologiske drivkrefter – en nasjonal personvernpolitikk

 

Utredningens innledende kapittel og første del tegner et bilde av en digitaliseringsprosess som i stor grad har skjedd på bekostning av personvernet. Kommisjonen foreslår en nasjonal personvernpolitikk for å legge føringer for digitaliseringen av samfunnet, i tillegg til det som følger av lovgivningen. En slik politikk vil kreve at personvern i større grad løftes ut av ekspertsirklene og gjøres til et relevant og viktig spørsmål i samfunnsdebatten, i kommunestyrer og på Stortinget. Kommisjonen forslår at regjeringen legger frem en personvernpolitisk redegjørelse for Stortinget årlig, forankret i gjeldende personvernpolitikk. Vi mener at en nasjonal personvernpolitikk er nødvendig, og vi støtter anbefalingen.

 

Kommisjonen skriver at en nasjonal personvernpolitikk må se personvernet i et helhetlig perspektiv. Kommisjonen peker også på at det i dag ikke finnes noen offentlig virksomhet med et overordnet ansvar for å vurdere den samlede bruken av personopplysninger i offentlig forvaltning. Dette fører, ifølge kommisjonen, til at det er svært vanskelig å vurdere den samlede effekten av potensielt inngripende tjenester, tiltak eller lovendringer. Dette er utfordringer Datatilsynet har pekt på i flere sammenhenger og vi er enige i at utfordringen fortjener å løftes opp på det rikspolitiske nivået.

 

Videre peker kommisjonen på at en nasjonal personvernpolitikk må fremme personvernvennlig innovasjon. Datatilsynet har gjennom flere år arbeidet strategisk for dette, blant annet gjennom den regulatoriske sandkassen for kunstig intelligens og med veiledningen vår om programvareutvikling med innebygd personvern. Vi støtter derfor opp under forslaget. At offentlig sektor bør gå foran, blant annet ved å bruke sin betydelige innkjøpsmakt for å stimulere til fremveksten av personvernvennlige produkter og tjenester, er likeledes et forslag vi stiller oss bak.

 

I kapittel 5 redegjør kommisjonen for teknologiske utviklingstrekk med betydning for personvernet. Kommisjonen støtter et generelt forbud mot biometrisk fjernidentifikasjon i det offentlige rom, for eksempel ansiktsgjenkjenningsteknologi. Et slikt forbud er tatt inn i forslaget til forordning om harmoniserte regler for kunstig intelligens i EU («AI Act»).

 

Vi anbefaler et generelt forbud, og vi støtter også Personvernkommisjonens anbefaling om at norske myndigheter bør arbeide opp mot EU for å få gjennomført et forbud.

 

Vi støtter også den mer generelle anbefalingen i kapittel 5 om at føre-var-prinsippet bør gjelde når «teknologi med særlig høy risiko for personvernet vurderes innført".

 

2.2 Personvern i den digitale forvaltningen

 

I kapittel 6 gjennomgår kommisjonen personvernets stilling i den digitale forvaltningen. Datatilsynet mener kommisjonen trekker frem viktige forhold knyttet til digitaliseringen av offentlig sektor og utfordringer dette kan medføre for personvernet.

 

Vi støtter anbefalingene kommisjonen foreslår. Under vil vi komme med noen utdypende kommentarer.

 

Offentlige myndigheters behandling av personopplysninger – deling og viderebruk Kommisjonen gir en grundig gjennomgang av de menneskerettslige og personvernrettslige kravene til offentlige myndigheters behandling av personopplysninger.

 

Vi mener det er viktig å løfte frem disse overordnede perspektivene i diskusjoner om personvern i det offentlige Norge.

 

Kommisjonen angir at det er behov for sterkere parlamentarisk kontroll med ny lovgivning som påvirker innbyggernes personvern. Dette forutsetter at Stortinget settes i stand til å gjøre gode vurderinger, blant annet ved at personvernkonsekvensene av lovforslag er synliggjort på en grundigere og mer balansert måte. På den måten vil Stortinget få best mulig forutsetninger for å gjøre gode avveininger og verdivalg. Vi støtter også målsettingen om økt personvernkompetanse i forvaltningen, særlig i forbindelse med regelverksarbeid.

 

Videre legger kommisjonen til grunn at en ordinær høringsrunde i forbindelse med utarbeidelse av lovgivning ikke er tilstrekkelig til å ivareta rådføringsplikten som fremgår av personvernforordningen artikkel 36 nr. 4. Ikke bare er det et lovfestet krav, det vil også være formålstjenlig og fornuftig å involvere Datatilsynet tidligere i mange regelverksprosesser. Vi er derfor helt enige i anbefalingen om at det bør utredes om rådføringsplikten etterleves i tilstrekkelig grad i dag.

 

Kommisjonen anbefaler å etablere et frittstående og rådgivende organ som har overordnet ansvar for å se offentlige digitaliseringstiltak og lovgivningen i sammenheng på tvers av sektorer. Vi mener at en slik koordinering vil kunne være et godt tiltak for å sikre helhetlig ivaretakelse av personvernet i offentlig sektor. Vi stiller oss også bak forslaget om større grad av sentraliserte anbefalinger og krav til IKT-sikkerheten i det offentlige.

 

Kommisjonen anbefaler at man i større grad gjør bruk av muligheten til å lov- eller forskriftsfeste ansvarsforholdene der opplysninger skal deles på tvers av offentlige myndigheter. Datatilsynet deler kommisjonens oppfatning. Økt bruk av lov- og forskriftshjemler for å plassere ansvar vil være et viktig tiltak for å sikre ivaretakelse av de registrertes rettigheter og forhindre ansvarspulverisering.

 

Vi ser positivt på kommisjonens anbefaling om å utforske hvorvidt tekniske løsninger for deling av informasjon mellom offentlige organer også kan benyttes til å øke graden av samtykkebasert deling. En slik tilnærming vil styrke innbyggernes kontroll over egne personopplysninger. Samtidig vil offentlige myndigheters behov for tilgang til informasjon om den enkelte innbygger ivaretas.

 

Kommisjonen har pekt på «kun én gang»-prinsippet, som ligger til grunn for digitaliseringen av offentlig sektor. Det er en forventning hos mange innbyggere at personopplysninger man har delt med det offentlige er tilgjengelige for relevante myndigheter. Dette er et viktig hensyn bak dagens digitaliseringsstrategi.

 

En slik tilnærming forutsetter likevel gode mekanismer for å kunne følge opp opplysningenes korrekthet. Deling og bruk av feilaktige opplysninger kan få alvorlige konsekvenser for enkeltpersoner. Det har vi erfart i vårt tilsynsarbeid, for eksempel gjennom saker der personer feilaktig har blitt registrert som døde i Folkeregisteret.

 

Vi ser positivt på at kommisjonen har løftet frem underretningsplikten den behandlingsansvarlige har etter personvernforordningen artikkel 19. En riktig praktisert underretningsplikt vil være et viktig virkemiddel for å hindre at ikke-korrekte personopplysninger spres og brukes videre til nye formål.

 

Automatisering av beslutningsprosesser Datatilsynet stiller seg bak kommisjonens vurderinger av fordelene og ulempene ved automatiserte beslutningsprosesser og beslutningsstøtteverktøy. Hensynet til likebehandling, transparens, forutberegnelighet og effektivitet kan bli bedre ivaretatt, mens bruk av feilaktig informasjon, feiltolking av lovverket og manglende forvaltningsskjønn i automatiserte prosesser kan få store konsekvenser. Særlig vil menneskelig inngripen være et viktig tiltak for å unngå disse fallgruvene.

 

Datatilsynet mener det er gode grunner til å følge tett med på utviklingen når stadig mer komplekse avgjørelser forventes å skulle fattes ved hjelp av, eller i sin helhet av, automatiserte beslutningssystemer. Vi støtter kommisjonens anbefaling om størst mulig grad av lovregulering av offentlige automatiseringstiltak.

 

Profilering Datatilsynet deler kommisjonens vurdering av at profilering til kontrollformål alltid bør anses som en inngripende behandling av personopplysninger. Selv om profilering av innbyggere kan medvirke til målrettet og effektiv utøvelse av forvaltningens oppgaver, medfører det samtidig en iboende stor risiko for urimelig forskjellsbehandling eller diskriminering. Det er 5 liten tvil om at dette på lengre sikt kan føre til nedkjølingseffekter i befolkningen, slik også kommisjonen peker på.

 

2.3 Personvern i justissektoren

 

Datatilsynet mener kommisjonen trekker frem sentrale utfordringer i justissektoren og støtter i all hovedsak de foreslåtte anbefalingene i utredningens kapittel 7. Vi vil nedenfor kommentere enkelte utfordringer og anbefalinger.

 

Datatilsynet merker seg at kommisjonen har hatt utfordringer med å få innsikt i politiets metodebruk og verktøy. Kommisjonen ser det som problematisk at det er begrenset offentlig informasjon tilgjengelig om hvilke verktøy politiet anvender i dag eller vurderer å anvende i fremtiden. Dette gjør det vanskelig å vurdere personvernkonsekvenser ved metodebruken. Datatilsynet slutter seg til dette.

 

Rettslig regulering av personvern i justissektoren – Kriminalomsorgen Personvernkommisjonen mener Justis- og beredskapsdepartementet i arbeidet med ny lovregulering knyttet til straffegjennomføring bør tydeliggjøre behandlingsansvaret i kriminalomsorgen og anbefaler å legge ansvaret til den virksomheten som utfører den faktiske behandlingen av personopplysninger.

 

Datatilsynet er enig i at plasseringen av behandlingsansvaret i Kriminalomsorgen har vært uklar. I 2022 gjennomførte vi et tilsyn med kriminalomsorgen ved Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) og tre underliggende enheter. Gjennom tilsynet ble det funnet avvik fra regelverkets krav til ansvarsplassering og styringssystem for personvern og informasjonssikkerhet. I løpet av tilsynsperioden utarbeidet KDI en instruks som plasserer behandlingsansvaret hos direktoratet. Datatilsynet mener dette er en god løsning.

 

Vi støtter derfor ikke kommisjonens anbefaling på dette punktet. Kommisjonens anbefaling er heller ikke nærmere begrunnet. I etterkant av det nevnte tilsynet har Datatilsynet også tatt opp behovet for å få på plass nytt regelverk i brev til Justis- og beredskapsdepartementet. Vi mener det er uheldig at dette arbeidet har tatt tid.

 

Utviklingstrekk som påvirker personvernet – økt internasjonalt samarbeid Datatilsynet bemerker at Schengen-samarbeidet ikke er omtalt i rapporten. Etter vårt syn er dette temaet helt sentralt når det gjelder personvern innen justissektoren og utlendingsforvaltningen.

 

Avtalen om Schengen-samarbeidet gir Norge rett og plikt til å anvende hele Schengenregelverket, herunder bestemmelser om informasjonsutveksling og bruk av felleseuropeiske systemer. Som nasjonal tilsynsmyndighet har Datatilsynet tilsyns- og kontrolloppgaver knyttet til norske myndigheters bruk av de felleseuropeiske informasjonssystemene Schengen informasjonssystem (SIS), Visuminformasjonssystemet VIS og fingeravtrykksregisteret Eurodac.

 

Videreutviklingen av Schengen-samarbeidet har store personvernmessige konsekvenser. For å styrke Schengen-samarbeidet er det vedtatt en rekke nye rettsakter som vil tre i kraft i tiden fremover. Dette innebærer at det gjøres endringer i eksisterende informasjonssystemer og at det innføres nye informasjonssystemer. En gjennomgående trend er at det legges opp til å behandle flere personopplysninger for flere formål, med en tettere integrasjon mellom systemer. Det åpnes også for tilgang til rettshåndhevende myndigheter for politimessige formål (sekundærbruk). Dette er en utvikling Datatilsynet er opptatt av å følge med på.

 

Personvernutfordringer i justissektoren – personvern i lovarbeid Kommisjonen påpeker at det ved innføring av nye tiltak er avgjørende at eventuelle personvernkonsekvenser blir tilstrekkelig belyst og vurdert i forkant. Kommisjonen har observert at lovgivers vurderinger av personvernkonsekvenser kan være begrensede og mangelfulle i forbindelse med lov- og forskriftsforslag. Datatilsynet er av samme oppfatning. Vi viser i den forbindelse til bestemmelsene om forhåndskonsultasjon i personvernforordningen art. 36 nr. 4 og tilsvarende bestemmelse i direktiv (EU) 2016/680 om beskyttelse av fysiske personer ved behandling av personopplysninger for å forebygge, etterforske, avdekke eller straffeforfølge lovbrudd eller gjennomføring av straffereaksjoner, og om fri utveksling av slike opplysninger (LED) artikkel 28 nr. 2.

 

Vår erfaring så langt er at forhåndskonsultasjon i liten grad har blitt benyttet innen justissektoren og at våre synspunkter i hovedsak innhentes gjennom etterfølgende høringer. Datatilsynet ønsker å bli involvert tidligere i regelverksprosesser.

 

Vi støtter derfor anbefalingen om at departementene i større grad bør rådføre seg med Datatilsynet i forbindelse med lov- og forskriftsarbeid. Vi vil understreke at vi i kraft av vår ombudsrolle er opptatt av å ivareta personvernhensyn innenfor hele justissektoren, også på områder som er unntatt fra vår tilsynsmyndighet etter politiregisterloven.

 

Vi har for øvrig merket oss kommisjonens uttalelser i utredningens avsnitt 7.1.2:

«I en god rettsstat må verdier og kryssende hensyn veies mot hverandre. Hvordan og hvor grundig man utfører en slik interesseavveining, på både systemnivå og i hver enkelt sak, sier noe om rettsstatens kvalitet. I merknadene til politiregisterloven § 1 (lovens formål) heter det: «I de tilfellene der hensynet til personvern og hensynet til kriminalitetsbekjempelsen ikke kan forenes, er utgangspunktet at hensynet til personvernet må vike.»

 

Denne betraktningen, om at bekjempelse av kriminalitet har forrang ved en konflikt med personvernet – selv om det i forarbeidene gis anvisning på en forholdsmessighetsvurdering – er kommisjonen ikke enig i. Hvordan ulike interesser vektes, vil være avgjørende for hvilken løsning som velges. Når interesser står mot hverandre, kan ikke utgangspunktet være at personvernet alltid må vike. Dersom personvernkrenkelsen som følge av et tiltak er tilstrekkelig alvorlig, må konklusjonen etter Personvernkommisjonens oppfatning være den motsatte; kriminalitetsbekjempelsen skal vike.»

 

Disse uttalelsene er viktige og klargjørende, og vil kunne bidra til mer nyanserte avveininger i tiden som kommer, både i enkeltsaker og i forbindelse med lovarbeid. Vi vil særlig fremheve 7 betydningen av at lovgivningen utformes slik at den sikrer en god balanse mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse.

 

Vurdering av personvern i myndighetsutøvelse – implementering av LED i politiregisterloven Personvernkommisjonen mener det er behov for vurderinger av politiregisterlovens harmonisering med EU-retten og viser til at LED inneholder flere krav som ikke eksplisitt er gjennomført i politiregisterloven. Dette gjelder blant annet bestemmelsene om personvernprinsipper, vurderinger av automatiserte beslutningsprosesser og innebygd personvern. Kommisjonen peker også på at politiets rammer for og adgang til å benytte informasjon fra åpne kilder ikke er utredet og avklart som følge av manglende implementering av LED art. 10 bokstav c.

 

Datatilsynet støtter kommisjonens anbefaling om at Justis- og beredskapsdepartementet må vurdere om alle bestemmelsene i LED skal implementeres i politiregisterloven. Det vil i den sammenheng også være naturlig å vurdere om det er behov for regulering av utvikling og bruk av kunstig intelligens i justissektoren. Vi vil fremheve behovet for tydeligere rammer for politiets og påtalemyndighetens behandling av personopplysninger. Vi stiller oss positive til å bidra med innspill i et slikt arbeid.

 

Datatilsynet støtter også kommisjonens vurdering av at politiregisterloven bør forenkles og forbedres.

 

Tilsyn og kontroll Datatilsynet mener i likhet med kommisjonen at tilsyn og kontroll er nødvendige kontrollmekanismer for å sikre forsvarlig og lovlig behandling av personopplysninger. Dette gjelder ikke minst innen justissektoren, der det ofte vil gjelde unntak og begrensinger i innbyggernes rett til informasjon og innsyn. Personvernkommisjonen mener at Datatilsynet og politiet bør føre statistikk over antallet personer som årlig benytter seg av retten til å klage inn politiets behandling av personopplysninger. Det vises til at offentliggjøring av slik statistikk kan bidra til å løfte bevisstheten om retten til å klage.

 

Datatilsynet bemerker at vi mottar få klager på politiets behandling av personopplysninger. Behov for mer informasjon om Datatilsynets rolle er derfor noe vi ser nærmere på. I den forbindelse vil vi også se på tilgjengeliggjøring av statistikk.

 

2.4 Personvern i skolen og barnehagen

 

Datatilsynet mener kapittel 8 i utredningen gir en god situasjonsbeskrivelse av barns og unges personvern. Vi er enige med kommisjonen i at det er avgjørende at personvernet ivaretas i barnehagene og i skolene.

 

I barnehagene og skolene brukes det digitale verktøy for både oppfølgings- og undervisningsformål. Det er gjerne store internasjonale teknologiselskaper som leverer disse verktøyene. Skoleadministrasjonene har liten mulighet til å påvirke den behandlingen av opplysninger som disse digitale verktøyene legger opp til. I tillegg er utdanningssektoren et attraktivt marked, og kommisjonen trekker frem mulighetene for å skape tidlige 8 forbrukerrelasjoner med elevene. En sentral utfordring er at det er store forskjeller i kommunenes kompetanse til å vurdere disse digitale verktøyene før de kjøpes inn og tas i bruk.

 

Politiske føringer for personvern i skolen og barnehagen Datatilsynet støtter kommisjonens anbefaling om sterkere nasjonale føringer for sektoren, og etablering av en nasjonal personvernpolitikk fremstår som nødvendig og hensiktsmessig. Datatilsynet har også erfart at sektoren selv ønsker dette. Etablering og vedlikehold av en nasjonal felles tjenestekatalog er et tiltak som etter vår oppfatning vil kunne gi store personverngevinster, spesielt for små kommuner med begrensede personvernressurser.

 

Datatilsynet er også enig i at tilstrekkelig kompetanse og ressurser er nødvendig for at kommunene skal kunne ivareta personvernet i sektoren.

 

Vi støtter derfor anbefalingen om å etablere et nasjonalt kompetansemiljø, som det tidligere Senter for IKT i utdanningen, som ble nedlagt i 2019. Senteret skulle bidra til økt kvalitet i opplæringen med bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi for barn i barnehagene, elever i grunnopplæringen og studenter i lærer- og barnehagelærerutdanningen.

 

Kommisjonen påpeker også behovet for tilpassede rutiner og veiledning fra kommunene til skoleledelse og lærere. Vi mener at dette er en nødvendig forutsetning for kommunens ivaretakelse av behandlingsansvaret sitt, og for å sikre praktisk etterlevelse av personvernregelverket i underordnede organer og etater.

 

Kompetanse og digitale løsninger i skolen

Det er positivt at kommisjonen foreslår at det bør gjennomføres en bred utredning om digitale verktøy som er i bruk i skolen og hvordan de påvirker barns personvern. Vi mener at det er uomtvistet at innsamling av elevers personopplysninger, og etterfølgende profilering og bruk av dataene til kommersielle formål, går på bekostning av elevenes grunnleggende rettigheter. Slike behandlinger utgjør en kontinuerlig krenkelse av elevenes personvern. Konkrete tiltak som for eksempel annonseblokkeringsverktøy på skolens utstyr vil kunne ha en positiv effekt, og etter vår mening bør slike verktøy introduseres og tas i bruk umiddelbart.

 

Vi mener lovgiver snarest bør ta stilling til om det skal innføres konkrete forbud i lovs form.

 

Datatilsynet er enig i kommisjonens forslag om sentralisering og samarbeid ved innkjøp og forhandlinger for skole- og barnehagesektoren. Samarbeid med andre land vil kunne gi en bedre posisjon overfor store leverandører.

 

Barn og unges kunnskap om personvern bør styrkes, og vi gir vår tilslutning til kommisjonens anbefalinger om å styrke opplæringen i undervisningen.

:

Av Svenn Dybvik - 20 augusti 2023 00:00

NOU 2022: 11

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2022-11/id2928543/

"Personvernkommisjonen ble oppnevnt i juni 2020 og har utredet den samlede situasjonen for personvernet i Norge, og trukket frem de viktigste utfordringene og utviklingstrekkene. Kommisjonen har blant annet kartlagt personvernutfordringer og konsekvenser, samt foreslått tiltak, innen offentlig forvaltning, justissektoren, skole- og barnehagesektoren og forbrukersektoren."

Les hele dokumentet på lenken det henvises til.


NOU 2022: 11
Ditt personvern – vårt felles ansvar — Tid for en personvernpolitikk


1 Innledning og sammendrag


1.1 Personvern i nytt lys


I denne utredningen tegner Personvernkommisjonen et bilde av en digitaliseringsprosess som preger alle samfunnssektorer. Det er et tverrpolitisk mål å digitalisere, og dette arbeidet har skjedd og vil trolig fortsette å skje i høyt tempo. Siden den forrige personvernkommisjonen la fram sin utredning, har det vært gjennomført en rekke omfattende digitaliseringsprosesser i offentlig og privat sektor. Det har medført at stadig flere personopplysninger samles inn, brukes og viderebrukes. Samfunnsgevinstene av digitaliseringen er ofte store, og bruken av personopplysninger bidrar til både gode og effektive tjenester for innbyggerne. Samtidig ser Personvernkommisjonen en gjennomgående tendens til at digitaliseringen skjer på bekostning av personvernet. Personvernkommisjonen har gjennom arbeidet med utredningen etterstrebet å få et overblikk over denne utviklingen, og å peke på mulige veier fremover for å sikre og styrke personvernet i det digitale samfunnet.


1.1.1 Personvern på dagsorden


Personvern handler om hvilket samfunn vi ønsker å leve i, i dag og i dagene som kommer. På tross av dette, betraktes personvern i mange tilfeller som et ekspertfelt eller nisjeområde. Personvern diskuteres ofte i kontekst av paragrafer, lovfortolkning og etterlevelse. For profesjonelle aktører er personvern gjerne forbundet med formelle krav, mulige sanksjoner og vanskelige juridiske vurderinger som kommer i veien for utførelsen av daglige oppgaver. Folk flest forbinder kanskje personvern med irriterende samtykkeforespørsler som stadig må klikkes på, e-poster om oppdaterte personvernerklæringer som aldri leses, og lignende forstyrrelser som tar oppmerksomhet bort fra andre gjøremål.


I samtaler med elever i grunnskolen kom det frem at elevene er lei av å snakke om personvern som noe som handler om pekefingre og forbud.1 Elevene ønsker en åpen og reflektert samtale om hvordan personopplysninger samles inn, hva de brukes til, hvordan slik innsamling påvirker oss og hvilke effekter det har på samfunnet. Slike samtaler forutsetter en bredere diskusjon om hva personvern betyr for samfunnet som helhet, og hva samfunnet risikerer å miste dersom personvernet ikke ivaretas.

Etter Personvernkommisjonens syn er det på høy tid at diskusjoner rundt personvern løftes ut fra ekspertsirklene og gjøres til et relevant og viktig spørsmål i samfunnsdebatten, i kommunestyrer og på Stortinget. For at dette skal kunne skje, må personvernet anerkjennes som et samfunnsgode som har en grunnleggende verdi. Personvernet må forstås og vurderes i positiv forstand, som en verdi som bidrar til å ivareta og bygge tillit i samfunnet, i stedet for en bremsekloss eller et nødvendig onde for å unngå sanksjoner.


1.1.2 Personvern som samfunnsverdi


Et godt personvern legger grunnlaget for ytringsfrihet, informasjonsfrihet og meningsdannelse. Personvern er med andre ord en forutsetning for et åpent samfunn og et velfungerende demokrati.


Personvern kan bidra til en bedre maktbalanse mellom individer, grupper, myndigheter og private aktører. Innsamling, sammenstilling og bruk av personopplysninger innebærer at enkelte aktører får stor innflytelse. Det ligger mye makt i å ha inngående kunnskap om, og potensielt kunne benytte opplysninger om, personers liv, tanker og hemmeligheter. Personopplysninger kan blant annet anvendes til å skreddersy budskap, treffe beslutninger basert på antagelser om individer og grupper, og til å utvikle nye tjenester. Kunnskap om og mulighet til å kontrollere hva andre vet om oss, og hvordan de kan bruke data om oss, er et viktig virkemiddel for å begrense denne makten.


Personvern handler ikke kun om individers rettigheter og valgmuligheter. Godt personvern handler også om å verne andre, for eksempel ved å skjerme utsatte grupper for utilbørlige inngrep, eller ved å sikre at alle innbyggere har reelt vern uavhengig av kompetanse og ressurser. Dermed er personvern også en kollektiv og solidarisk verdi. For at personvern i praksis skal bli ivaretatt som en grunnleggende samfunnsverdi, må politikere og andre beslutningstakere se personvernet som en verdi det er ønskelig å ivareta. Det betyr at teknologioptimisme må ledsages – og av og til dempes – av kritiske refleksjoner rundt hva teknologiutvikling kan bety for samfunnet vårt. Det handler dessuten om å velge teknologiske løsninger som har bygget inn og gir mulighet for å ivareta personvernet. Kritiske refleksjoner forutsetter grunnleggende forståelse av både teknologien og de juridiske problemstillingene, men i bunn og grunn handler det om å forstå og vektlegge menneskerettigheter i møte med teknologi.


1.1.3 Teknologi og personvern er politikk


Teknologi kan i mange tilfeller ha endringskraft, med effekter på hvordan vi lever, hvordan vi oppfatter oss selv, og hvordan vi eksisterer i samspill med andre. Endringer som har utspring i teknologisk utvikling kan fremstå som revolusjonerende, på godt og vondt. Samtidig skjer disse endringene ofte gradvis, og eventuelle problemstillinger dukker i mange tilfeller ikke opp før i ettertid.


Personvernet er ofte usynlig, i den forstand at det ikke legges merke til før noe går galt, og til og med når krenkelser skjer, er de sjeldent ledsaget av fysisk merkbare konsekvenser. Det leder til at en utvikling som kan endre samfunnet på grunnleggende måter ofte gjennomføres uten at det reises kritiske spørsmål om hvorvidt utviklingen er ønsket, og uten at utviklingen er gjenstand for en åpen demokratisk debatt.


Det er ikke realistisk at det brede lag av befolkningen skal ha omfattende kunnskap om og kompetanse på de teknologiske og juridiske problemstillingene som er del av mange personverndiskusjoner. Arbeidet med å iverksette forebyggende tiltak og beskytte innbyggerne mot brudd på personvernet, må ledes av myndighetene. Likevel forutsetter endringskraften teknologi kan ha på samfunnet, at de fleste, som en del av å være en opplyst samfunnsdeltaker, bør ha en grunnleggende forståelse for hvilken rolle personvernet spiller i samfunnsutviklingen.


Utvikling og innføring av ny teknologi skjer i et hurtig tempo, og teknologi som fremstår som kontroversiell eller virkelighetsfjern i dag kan normaliseres og bli allment akseptert i fremtiden. Når dette skjer, kan det innebære en gradvis svekkelse av personvernet. Denne svekkelsen kan være vanskelig å få øye på før det er for sent å motvirke de negative effektene. Teknologiutviklingen og konsekvensene av den vil i mange tilfeller være uforutsigbare, og eventuelle skadevirkninger kan være vanskelige å motvirke dersom teknologien allerede er tatt i utstrakt bruk. For å motvirke en negativ utvikling er det derfor viktig med demokratiske diskusjoner om hvilke inngrep i folks rettigheter og friheter samfunnet skal akseptere.


1.1.4 Teknologiutvikling på samfunnets premisser


Å prioritere personvernet som en samfunnsverdi er ikke nødvendigvis enkelt eller friksjonsfritt. På kort sikt kan det innebære å stenge døren for enkelte teknologiske virkemidler som kan være både gode og nyttige. Samtidig kan nye dører for innovasjon og utvikling av alternativ teknologi tuftet på våre demokratiske verdier og prinsipper bli åpnet. Det vil ha en stor verdi for samfunnsutviklingen på sikt.


Personvernkommisjonen er også opptatt av at teknologi kan brukes bevisst for å oppnå et bedre personvern. Teknologiske hjelpemidler kan for eksempel hjelpe folk til både å forstå hvilke rettigheter de har, og hjelpe dem med å bruke dem. Personvernkommisjonen mener slike teknologiske muligheter hittil ikke er brukt i tilstrekkelig grad.

For å tilrettelegge for ansvarlig teknologiutvikling og innovasjon, må personvernet ivaretas gjennom konkrete handlinger hos myndigheter og virksomheter som behandler personopplysninger. I denne utredningen presenterer Personvernkommisjonen en rekke tiltak for å bidra til handling og forbedring. Noen av tiltakene kan gjennomføres ved politiske og forretningsmessige grep, mens andre krever kultur- og kompetansebygging over tid. Felles for tiltakene er at de vil bidra til å løfte bevisstheten om personvern.


Det er Personvernkommisjonens ønske og håp at utredningen vil stimulere til en bredere samfunnsdebatt om personvernet. Det innebærer både ovennevnte diskusjon om hvilke inngrep i personvernet samfunnet skal akseptere, men også at problemstillingene belyses fra et politisk perspektiv. Slik kan disse grunnleggende demokratiske spørsmålene løftes ut av rene juridiske eller teknologiske drøftelser, og ses i et bredt samfunnsmessig, politisk og menneskerettslig perspektiv.


1.2 En nasjonal personvernpolitikk


Personvernkommisjonen etterlyser en nasjonal personvernpolitikk som legger føringer for digitaliseringen av samfunnet i tillegg til hva som følger av lovgivningen. Politikken må omfatte både offentlig og privat sektors behandling av personopplysninger, og må sørge for at personvern ivaretas i utformingen av lovverk.


Regjeringen bør utforme en nasjonal personvernpolitikk som ser på personvernets status i Norge i dag og i tiden som kommer. Personvern er et felles ansvar. Derfor må personvernpolitikken bidra til å åpne opp en offentlig samtale om personvern, og gjøre den til en inkluderende og viktig debatt om grunnleggende verdier, samfunn og demokrati.


Nedenfor oppsummerer Personvernkommisjonen hvilke overordnede hensyn som må inngå i en nasjonal personvernpolitikk. Disse punktene suppleres med eksempler på konkrete anbefalinger fra kommisjonen, hentet fra de ulike delkapitlene i utredningen.


En nasjonal personvernpolitikk må ha som overordnet mål å sørge for reell ivaretakelse av personvernet. Politikken må gi føringer på tvers av sektorer, i den hensikt å ivareta innbyggernes personvern. Det krever formulering av overgripende prinsipper for hvordan samfunnet kan ivareta personvernet som en naturlig del av digitaliseringen. Utviklingen av politikken må skje i åpne samfunnsdebatter om prinsipielle spørsmål knyttet til hvor store inngrep i personvernet innbyggerne skal måtte tåle, for eksempel for å imøtekomme ønsket om effektiv forvaltning og kriminalitetsbekjempelse. Personvernkommisjonen anbefaler at føre-var-prinsippet anvendes i tilfeller hvor teknologianvendelse innebærer særlig høy risiko for personvernet.


En nasjonal personvernpolitikk må se personvernet i et helhetlig perspektiv. Det finnes i Norge i dag ingen offentlig virksomhet som har et overordnet ansvar for å vurdere den samlede bruken av personopplysninger i offentlig forvaltning, og betydningen denne har for personvernet. Vurderinger knyttet til bruk av personopplysninger foretas i stor grad sektorvis, ofte med liten grad av parlamentarisk kontroll og åpen debatt. Så lenge personvernvurderinger gjøres i siloer, eller stykkevis og delt, er det svært vanskelig å vurdere den samlede effekten av potensielt inngripende tjenester, tiltak eller lovendringer. Regjeringen bør ha særlig oppmerksomhet på personvernkonsekvensene av mer utstrakt deling og viderebehandling av personopplysninger, og hvordan dette skal vurderes opp mot andre viktige hensyn som effektivisering og rettssikkerhet. For å rette oppmerksomhet mot viktigheten av å ivareta personvernet i digitaliseringen av samfunnet, mener Personvernkommisjonen at regjeringen årlig bør legge frem en personvernpolitisk redegjørelse for Stortinget, forankret i gjeldende personvernpolitikk.


En nasjonal personvernpolitikk må innebære grundige risikovurderinger. Det er ikke nok å vurdere personvernkonsekvenser kun i forbindelse med den enkelte konkrete behandlingen av personopplysninger. Mulige personvernkonsekvenser må også utredes ved utforming av regelverk, ved utviklingen av tjenester og ved utarbeidelse av budsjetter, rutiner og organisatoriske tiltak. Personvernvennlige teknologiske og organisatoriske alternativer må alltid utredes før det forutsettes et motsetningsforhold mellom personvern på den ene side og for eksempel samfunnssikkerhet, kriminalitetsbekjempelse og effektivitet på den annen side.


En nasjonal personvernpolitikk må ha særlig oppmerksomhet på sårbare grupper, herunder barn og unge. Sårbare grupper kan ha dårligere forutsetninger for å ivareta eget personvern og å utøve sine rettigheter. Feil bruk av personopplysninger kan bidra til å skape eller forsterke urettmessige skjevheter som særlig rammer utsatte individer og grupper. Barn og unge er en særlig sårbar gruppe, fordi de i større grad enn voksne formes av sine omgivelser og utforsker sin identitet. Derfor er det viktig at ikke personopplysninger om dem anvendes til å sette dem i bås, eller brukes mot dem senere i livet. Personvernkommisjonen anbefaler derfor at regjeringen arbeider for et forbud mot atferdsbasert markedsføring rettet mot barn. Skole- og barnehagesektoren må gå foran for å etterstrebe at personvernet ivaretas. Det er uakseptabelt at barns personopplysninger blir gjenstand for kommersiell utnyttelse.

En nasjonal personvernpolitikk må inkludere en tydelig utenrikspolitisk rolle. Norge bør innta en aktiv rolle i utformingen av nye internasjonale regelverk, samt i utviklingen av internasjonale standarder og fellesløsninger som kan fremme personvernet. Det innebærer at representanter fra norske myndigheter arbeider aktivt og systematisk opp mot europeiske lovprosesser som vil ha konsekvenser for personvernet.


En nasjonal personvernpolitikk må utnytte det nasjonale handlingsrommet for regulering. I mange tilfeller er det begrensninger i Norges handlingsrom når det gjelder utforming av regler og prosedyrer som berører personvernet. Internasjonale myndigheter, med EU i sentrum, legger i stor grad føringer for hva som er mulig å gjennomføre på nasjonalt nivå. Likevel er det relativt stort rom for nasjonalt tilpassede bestemmelser. Norske myndigheter må føre en aktiv nasjonal lovgivningspolitikk for å fremme personvern. Det bør alltid være en ambisjon å bruke det nasjonale handlingsrommet som EU-lovgivningen gir, både for å supplere de europeiske reglene, støtte opp under og for å styrke gjeldende EU-lovgivning som norske myndigheter ser som spesielt viktig. Eventuelt bør norske myndigheter vedta avvikende norske regler dersom det er adgang og tilstrekkelig grunn til det.


En nasjonal personvernpolitikk må fremme personvernvennlig innovasjon. Teknologiutvikling bør skje på en måte som ivaretar og fremmer personvernet. Personvernkommisjonen mener at det bør utvikles robuste standarder og normer for å tydeliggjøre hvordan innovasjon kan skje innenfor etiske og forsvarlige rammer. Den nasjonale personvernpolitikken bør også styrke forskning og utvikling på personvernfeltet, for å bidra til personvernvennlig innovasjon og digitalisering. Forskning på personvernfeltet vil kunne ha stor betydning for vår evne til å forstå de samlede konsekvensene av digitaliseringen for innbyggernes grunnleggende rettigheter og friheter.


En nasjonal personvernpolitikk må innebære at offentlig sektor går foran. Offentlige myndigheter har et ansvar for å holde en høy standard, også når det gjelder personvern. Det innebærer at offentlige myndigheter må gjøre grundige personvernvurderinger og ta i bruk verktøy som respekterer innbyggernes personvern. Personvernkommisjonen anbefaler at offentlig sektor bruker sin innkjøpsmakt for å stimulere til fremveksten av personvernvennlige produkter og tjenester. Det bør gis føringer om hvordan personvern bør vektes i anskaffelser.


En nasjonal personvernpolitikk forutsetter et solid kunnskaps- og kompetansegrunnlag. Beslutninger og vurderinger som påvirker personvernet må tuftes på juridisk, teknologisk og samfunnsvitenskapelig kompetanse. Derfor mener Personvernkommisjonen at offentlig sektor må prioritere å styrke personvernkompetansen blant sine ansatte. Personvernpolitikken må også inneholde tiltak som sørger for at innbyggerne får grunnleggende opplæring i personvern. Personvernkommisjonen anbefaler derfor at personvern blir en del av grunnskoleutdanningen, og at undervisning i personvern styrkes på alle nivå, inkludert høyere utdanning.


En nasjonal personvernpolitikk forutsetter åpenhet rundt behandling av personopplysninger. Åpenhet rundt bruk av personopplysninger er nødvendig for å ivareta og bygge opp innbyggernes tillit til myndighetene, og forbrukernes tillit til tjenesteleverandører. Dette innebærer åpenhet om hvilke personopplysninger som behandles og brukes om individer, men også åpenhet rundt hvordan personopplysninger aggregeres/sammenstilles og viderebrukes. Opplysningene bør i størst mulig grad være tilgjengelige for innbyggerne, uten at de aktivt må be om innsyn.


En nasjonal personvernpolitikk forutsetter effektiv håndheving. For å sikre at regelverk ment for å beskytte innbyggernes personvern etterleves, er det nødvendig at Datatilsynet har tilstrekkelige ressurser for å håndheve loven. I tillegg til effektive kontroller og sanksjoner, mener Personvernkommisjonen at Datatilsynet må ha ressurser til veiledning av aktører med behov for det. Siden personvern stadig omfatter flere og større områder, må tilsynet styrkes i tråd med disse faktiske behovene. Kommisjonen mener videre at også andre tilsynsmyndigheter enn Datatilsynet bør veilede om personvernspørsmål som direkte er knyttet til deres myndighetsområde


1.3 Sammendrag


De følgende avsnittene gir et sammendrag av hovedpunktene i hvert enkelt kapittel i utredningen. Personvernkommisjonen står samlet bak vurderingene og anbefalingene, med unntak av en anbefaling i kapittel 9 knyttet til å utrede et generelt forbud mot atferdsbasert reklame. Her har kommisjonen delt seg i et flertall som støtter anbefalingen og et mindretall som ikke støtter dette tiltaket.


1.3.1 Del I – Hva er personvern, rettslig rammeverk og teknologiske drivkrefter


I kapittel 3 gjør Personvernkommisjonen rede for forskjellige oppfatninger av hva personvern betyr, og drøfter hvorfor personvern er viktig både for individet og for samfunnet.


Personvern er en grunnleggende rettighet for individet, og er blant annet et viktig premiss for ytringsfrihet. Samtidig har personvern et kollektivt aspekt. Dersom personvernet tilsidesettes, kan det ramme sårbare grupper eller samfunnet som helhet, for eksempel ved at grupper legger bånd på seg og demper sin aktive samfunnsdeltagelse. Derfor kan ikke ansvaret for personvern utelukkende overlates til individuelle valg og preferanser. Denne diskusjonen danner bakteppet for resten av utredningen.


I kapittel 4 gjennomgår Personvernkommisjonen den rettslige reguleringen av personvernet. Det gis en overordnet oversikt over de viktigste bestemmelsene i personvernforordningen, samt en gjennomgang av reguleringen av personvern som menneskerettighet og i Grunnloven. Kommisjonen gjør også kort rede for hvordan personvernet berøres og reguleres i ulike sektorregelverk. I tillegg går Personvernkommisjonen gjennom den særskilte reguleringen av barns personvern, herunder Grunnloven og barnekonvensjonen. Prinsippet om barnets beste presenteres kort. Avslutningsvis i kapitlet tar kommisjonen for seg gjeldende og kommende europeisk regelverk på personvernområdet. Omtale av andre regelverk og mer mer detaljert regelverksgjennomgang er plassert i de respektive kapitlene.


I kapittel 5 presenterer Personvernkommisjonen en kortfattet oversikt over grunnleggende trekk ved teknologiutviklingen i samfunnet, og identifiserer noen nøkkelområder hvor teknologien kan skape særlige personvernutfordringer. Denne beskrivelsen legger grunnlaget for videre drøftelser i påfølgende kapitler.


Utviklingen av kraftig sporings- og sensorteknologi, infrastruktur for overføring av data, lagringsteknologi, samt økt prosessorkraft har gjort det mulig å samle inn, overføre, lagre og behandle data i stor skala. Det har ført til at stadig større mengder personopplysninger kan samles inn og analyseres, en utvikling som setter personvernet under press. Den hurtige og kompliserte teknologiutviklingen har ført til at beslutningstagere og lovgiver ofte kommer «bakpå». For å motvirke en uheldig utvikling, er det derfor viktig med en prinsipiell og kunnskapsbasert tilnærming til hvordan teknologien påvirker samfunnet, og hvordan samfunnet kan påvirke teknologiutviklingen. Diskusjonen rundt teknologiutvikling må også omfatte røde linjer – teknologi eller teknologianvendelse som er uakseptabel i et demokratisk samfunn.


Personvernkommisjonen tar til orde for at føre-var-prinsippet må komme til anvendelse før innføringen av teknologi som kan ha alvorlige konsekvenser for individer og samfunnet. På bakgrunn av dette anbefaler kommisjonen et forbud mot bruk av biometrisk fjernidentifikasjon i det offentlige rom. Dette er teknologi for å identifisere individer i sanntid, og er etter Personvernkommisjonens syn så inngripende at teknologien ikke er forenlig med grunnleggende samfunnsverdier og menneskerettigheter.


1.3.2 Del II – Personvernets stilling og utfordringer innen utvalgte sektorer


Personvernkommisjonens mandat fremhever flere konkrete områder/sektorer hvor personvernutfordringene er mange og vanskelige. Kommisjonen er i mandatet bedt om å ha særskilt fokus på spørsmål som gjelder personvern i offentlig sektor, personvern i justissektoren, personvernet til forbrukere, samt barn og unges personvern. I utredningens del II presenteres Personvernkommisjonens vurderinger og forslag til tiltak innenfor de ovennevnte områdene.


Personvernkommisjonen anbefaler, som nevnt ovenfor, at regjeringen etablerer en personvernpolitikk som ses i sammenheng med digitaliseringspolitikken. I personvernpolitikken bør regjeringen ha særlig oppmerksomhet på personvernkonsekvensene av mer utstrakt deling og viderebehandling av personopplysninger, og hvordan slik deling og viderebehandling skal vurderes opp mot andre viktige hensyn som effektivisering og rettssikkerhet. Regjeringen bør årlig legge frem en personvernpolitisk redegjørelse for Stortinget, forankret i gjeldende personvernpolitikk.


I kapittel 6 drøfter Personvernkommisjonen digitaliseringen av offentlig forvaltning, og vurderer personvernkonsekvenser ved utviklingen. Offentlig sektor har et særlig ansvar for å sørge for at innbyggernes personvern ivaretas, og må derfor tilrettelegge for både grundige konsekvensvurderinger og rettssikkerhetsgarantier. Dersom forvaltningen ikke evner å ivareta innbyggernes personvern på en tilstrekkelig måte, kan dette få alvorlige konsekvenser for den enkelte, og kan svekke tilliten til myndighetene.


Den digitale forvaltningen har som mål å kunne tilby effektive og brukervennlige tjenester. Som en del av denne målsetningen blir en rekke forvaltningsoppgaver helt eller delvis automatisert, blant annet ved at automatiserte systemer brukes i saksbehandlingen. Dette innebærer gjerne at systemet analyserer store mengder opplysninger om innbyggerne for å utlede anbefalinger om vedtak. Selv om bruken av slike systemer i forvaltningen medfører en rekke fordeler, kan det oppstå personvernutfordringer dersom systemene ikke legger til rette for en forståelig og gjennomsiktig saksbehandling. Personvernkommisjonen drøfter særlig utfordringer knyttet til bruk av automatiserte systemer til kontrollformål. Utstrakt eller uforholdsmessig bruk av profilering til kontrollformål kan ha alvorlige negative effekter på individer og samfunnet, for eksempel i form av ulovlig forskjellsbehandling eller nedkjølingseffekter.


Personvernkommisjonen anbefaler derfor at offentlig forvaltning bør anvende føre-var-prinsippet ved bruk av profilering til kontrollformål.


Det er også personvernutfordringer knyttet til utformingen av regelverk i offentlig sektor. Dersom personvernkonsekvenser ikke utredes i tilstrekkelig grad som en del av regelverksarbeid, risikerer man at det legges til rette for uforholdsmessig store inngrep i personvernet. Personvernkommisjonen anbefaler derfor at det iverksettes systematiske personvernvurderinger i lovarbeider.


I kapitlet gir Personvernkommisjonen også en oversikt over de rettslige rammene for behandling av personopplysninger i offentlig forvaltning. Kommisjonen presenterer deretter de ulike kravene til behandlingsgrunnlag. Det gis et overblikk over behandlingsgrunnlag, behandlingsformål og rettslige rammer for viderebehandling av personopplysninger. Personvernkommisjonen fremhever at det særlig er viktig å skape trygge og klare rettslige rammer for viderebehandling av personopplysninger. Personvernkommisjonen mener at konsekvensutredninger i lovarbeid bør inkludere vurderinger av om eksisterende regelverk er tilstrekkelig, og om det nasjonale handlingsrommet skal anvendes. Dersom det fastsettes nasjonale bestemmelser, kan dette bidra til klarere og mer utfyllende regelverk, og dermed gi større forutberegnelighet for innbyggerne. I tillegg gir det bedre grunnlag for å vurdere om en konkret behandling av personopplysninger er lovlig.


Personvernkommisjonen trekker frem flere utfordringer knyttet til deling og bruk av personopplysninger i offentlig forvaltning. Utforming av lovhjemler, bruk av kunstig intelligens og deling av personopplysninger mellom forvaltningsorganer er noen av utfordringene som gjennomgås. En utfordring ved deling av personopplysninger på tvers av organer, er at det oppstår usikkerhet rundt ansvarsforholdene mellom samarbeidende organer.


Personvernkommisjonen anbefaler derfor at ansvarsfordelingen i større grad bør lov- eller forskriftsfestes der deling av personopplysninger inngår som en del av et større samarbeid mellom forvaltningsorganer og hvor uklarhet kan medføre alvorlige personvernkonsekvenser.


Personvernkommisjonen mener det er behov for et rådgivende organ som kan ha et helhetlig overblikk over bruk av personopplysninger i Norge. Et slikt organ kan bidra til at den til enhver tid gjeldende personvernpolitikken iverksettes og gjennomføres på en god måte og gi råd om hvordan hensynet til personvern skal vektes mot andre hensyn, samt hvilke etiske vurderinger som bør gjøres i forbindelse med bruk av personopplysninger.


I kapittel 7 ser Personvernkommisjonen på personvernutfordringer i justissektoren, med særlig blikk på politiets behandling og bruk av personopplysninger. På justisområdet må retten til personvern i mange tilfeller veies opp mot hensynet til effektiv kriminalitetsbekjempelse, som betyr at personvernet settes under press. Personvernet utfordres både når nye metoder ønskes tatt i bruk, og når det iverksettes lovarbeider som skal tilrettelegge for kriminalitetsbekjempelse og forebygging.


Ved utforming av regelverk vurderes personvernkonsekvenser gjerne i begrenset grad, eller ikke i det hele tatt. Dette kan føre til at en rekke tilsynelatende mindre inngripende hjemler innføres, noe som samlet kan skape et overvåkningstrykk på befolkningen. Dersom det gjennomføres uforholdsmessig inngripende tiltak i kriminalitetsbekjempelsens navn, vil det både kunne svekke tilliten til sentrale samfunnsinstitusjoner og skape nedkjølingseffekter som kan utfordre grunnleggende demokratiske verdier.


Etter Personvernkommisjonens oppfatning er det derfor avgjørende at personvernkonsekvenser ved kriminalitetsbekjempelsestiltak vurderes i et helhetlig perspektiv og er gjenstand for offentlig debatt. Utgangspunktet må være at personvern, som en grunnleggende rettighet, må ivaretas også i møte med behovet for effektiv kriminalitetsbekjempelse.


Åpenhet bidrar til å skape tillit. Mangel på informasjon og gjennomsiktighet om teknologibruk, kombinert med en stadig utvikling av kraftige datainnsamlings- og analyseverktøy for bruk i justissektoren, kan føre til svakere personvern. En konsekvens kan bli at befolkningens tillit til justissektoren svekkes. Det er begrenset tilgjengelig informasjon om hvilke verktøy og metoder politiet i Norge anvender, og hvordan personvernet ivaretas i praksis. Personvernkommisjonen anbefaler derfor at det nedsettes et utvalg for å utrede metodebruken i justissektoren. Utvalget bør særlig vurdere personvernkonsekvenser av politiets metoder, særlig sett opp mot formålsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet

Det er etter Personvernkommisjonens mening avgjørende at systemer og løsninger bygges på en måte som ivaretar personvernet. Dersom lovgiver for eksempel vurderer det slik at omfattende masseinnsamling er avgjørende for bekjempelse av alvorlig kriminalitet, må systemer for lagring av slike data holdes separat fra andre systemer, for å sikre at data ikke kan brukes for andre formål enn innsamlingsformålet.


Videre ser Personvernkommisjonen det som avgjørende at Datatilsynet utfører jevnlige kontroller på justisområdet.

Som i andre sektorer, er det også et generelt behov for et kompetanseløft innen personvern i justissektoren. Det innebærer både opplæring av personell, gode rutiner, systemer og verktøy for håndtering av personopplysninger, samt en ledelsesforankret forståelse for personvern som en grunnleggende menneskerettighet. Personvernkommisjonen mener det er spesielt viktig at ledelsen i politiet har høy bevissthet om faren for formålsutglidning og at risikoen for slik utglidning reduseres gjennom etablering av gode rutiner og tekniske tiltak. Personvernkommisjonen anbefaler også at det etableres bedre systemer for utlevering av dokumenter til advokater, samt at det utredes hvordan opplysninger omfattet av beslagsforbud kan sorteres ut ved gjennomgang av mobiltelefoner.


I kapittel 8 drøfter Personvernkommisjonen hvordan digitaliseringen av skole- og barnehagesektoren har skjedd på bekostning av barns personvern. Skolene og kommunene har i stor grad gjennomført omfattende endringer for å digitalisere skolehverdagen, men har ikke hatt kompetanse og ressurser til å sørge for at personvernet ivaretas som en del av digitaliseringen.


Både lærere, foreldre, elever og skoleledelse tar daglig i bruk et stort antall digitale tjenester som inngår i undervisningen. Svært mange av disse tjenestene, fra læringsmidler til administrative verktøy, behandler store mengder personopplysninger om elevene, som også eksponeres for store mengder reklame, på tross av reklameforbudet i skolen. I mange tilfeller krever det inngående teknologisk og juridisk kunnskap for å ha oversikt over hvordan personopplysninger behandles og brukes i disse systemene, og hvilke personvernkonsekvenser dette kan ha. De fleste kommunene har hverken ressurser eller kompetanse til å gjøre grundige vurderinger på egen hånd, noe som betyr at det i dag er begrenset oversikt over hvordan norske elevers personvern ivaretas. Det er behov for en profesjonalisering og sentralisering av risikovurderinger og testing av digitale løsninger som vurderes brukt i skoler og barnehager.

Personvernkommisjonen anbefaler at det opprettes et nasjonalt kompetanse- og testmiljø for å bistå kommunene med å håndtere personvernutfordringer. Det bør opprettes en nasjonal tjenestekatalog for digitale læringsmidler, som også inneholder personvernvurderinger kommunene og skolene kan ta utgangspunkt i når de skal velge digitale tjenester. I tillegg ønsker Personvernkommisjonen at det innføres strakstiltak som kan begrense den kommersiell utnyttelse av elevenes personopplysninger og redusere reklamepresset i tjenestene skolene bruker i undervisningen.

Store globale teknologiselskaper har gjort sitt inntog i klasserommene over hele landet ved å tilby rimelige og brukervennlige tjenester. Den enkelte kommune, skole eller lærer har ikke nødvendig kompetanse, og heller ingen påvirknings- eller forhandlingskraft i møte med disse aktørene, og det er derfor stor risiko for at digitaliseringen av skolen skjer på teknologigigantenes premisser. Det er vanskelig å få overblikk over hvordan elevenes personvern ivaretas ved bruk av kommersielle løsninger, samtidig som det kan være problematisk at den enkelte elev får et tidlig forbrukerforhold til selskapene gjennom skolen.


Personvernkommisjonen mener det ikke bør være opp til hver enkelt kommune å forhandle frem avtaler med teknologigiganter, og at nasjonale myndigheter bør komme på banen. Det er også behov for en større debatt om hvilken rolle store teknologiselskaper skal ha i norsk skole. I den grad løsninger som finnes på markedet ikke i tilstrekkelig grad ivaretar personvernet, mener Personvernkommisjonen at norske myndigheter må investere i utvikling av nye løsninger som ivaretar personvernet på tilfredsstillende måte.


I kapittel 9 drøfter Personvernkommisjonen utfordringer som er særlig knyttet til forbrukernes personvern, og til bruk av sosiale medier og digitale plattformer i vid forstand. Innsamling og bruk av personopplysninger til kommersielle formål har blitt en sentral del av den digitale forbrukerhverdagen, og har ført til utvikling av en rekke nye tjenester. Utviklingen har også skapt betydelige personvernutfordringer, hvor det i dag er nærmest umulig å unngå at kommersielle aktører samler inn opplysninger om hvem man er, hva man liker og hvor man beveger seg.


Kommersialiseringen av personopplysninger har skapt sterke økonomiske insentiver til å samle inn flest mulig opplysninger. Alt fra hvem man kommuniserer med, hvilke nyheter man leser, hva man kjøper, hvem man elsker og hvor man befinner seg, blir registrert og er gjenstand for analyse og kommersiell utnyttelse. Personopplysninger brukes blant annet til å utvikle nye produkter og tjenester, selges videre, eller brukes til å lage detaljerte profiler som kan anvendes til å målrette atferdsbasert markedsføring og andre budskap.


Utfordringene blir desto større når det dreier seg om kommersiell bruk av barns personopplysninger. Barn har krav på et særskilt vern. Samtidig er de flittige brukere av digitale tjenester, og barns personopplysninger samles ofte inn i samme skala som voksnes. Det er umulig å få oversikt over hvordan opplysningene brukes og hvilke fremtidige konsekvenser bruken kan ha. Samtidig har barn rettigheter og krav på vern mot overvåkning, herunder overvåkning utført av egne foreldre. Barnas rettigheter settes under press av digitale produkter og tjenester som lar foreldre følge med på barns bevegelser og aktiviteter. Lovverket som beskytter barn er fragmentert og delvis overlappende, og Personvernkommisjonen anbefaler derfor at lovverket gjennomgås og omarbeides for å sikre at barns rettigheter ivaretas.


Personvernkommisjonen anbefaler blant annet at norske myndigheter tar en aktiv rolle opp mot EU når det kommer til forbrukernes personvern, særlig knyttet opp mot pågående lovprosesser. Personvernkommisjonen deler Regjeringens syn på at atferdsbasert markedsføring mot barn bør forbys. Kommisjonen støtter også at bruken av særlige kategorier av personopplysninger til markedsføringsformål forbys.


Personvernkommisjonen har delt seg i et flertall og et mindretall i spørsmålet om et generelt forbud mot atferdsbasert markedsføring bør utredes. Kommisjonens flertall mener at det bør utredes hvorvidt et generelt forbud er nødvendig for å beskytte norske og europeiske forbrukere. Kommisjonens mindretall mener at så lenge atferdsrettet markedsføring gjøres forsvarlig, vil et generelt forbud være uforholdsmessig.


Personvern er i dag ikke et konkurransefortrinn for kommersielle aktører, både fordi det som regel er umulig for forbrukere å ha oversikt over eventuelle personvernkonsekvenser, og fordi det i for liten grad straffer seg å bryte loven. Personvernkommisjonen mener at myndighetene har en rolle å spille i å stimulere til utvikling og bruk av personvernvennlig teknologi, både gjennom innkjøpsordninger og anskaffelser, og ved at det slås hardere ned på aktører som ikke ivaretar personvernet. Det er spesielt avgjørende at regelverket håndheves overfor de globale teknologiselskapene, som har en dominerende posisjon i den datadrevne økonomien. Her bør det også vurderes om konkurranselovgivningen kan brukes mer aktivt for å forhindre negative personvernkonsekvenser ved oppkjøp og fusjoner, samt begrense gigantenes markedsmakt for å sikre like spilleregler.


Norge har, som investor, også en unik mulighet til å påvirke globale teknologiselskaper gjennom Statens pensjonsfond utland (Oljefondet), som eier betydelige andeler i teknologigigantene. Personvernkommisjonen mener at Oljefondet bør bruke sin investormakt, blant annet ved å utforme personvernkrav som en del av investeringsstrategien. Slik kan mangelfull ivaretakelse av personvernet bli en betydelig investeringsrisiko, som vil kunne skape økonomiske insentiver til å utvikle personvernvennlige løsninger.


1.3.3 Del III – Andre områder kommisjonen har arbeidet med


I kapittel 10 beskriver Personvernkommisjonen den juridiske kompleksiteten i personvernregelverket og drøfter det nasjonale handlingsrommet som følger av forordningen.


Personvernet er regulert av personopplysningsloven og personvernforordningen, som er sektorovergripende regelverk. I tillegg finnes nasjonale, sektorspesifikke regler om behandling av personopplysninger. Forordningen er utformet på en måte som skaper en rekke vanskelige tolkningsvalg. I mange tilfeller forutsetter lovgivningen dessuten at det foretas brede skjønnsmessige avveininger. Ikke sjelden kan det være vanskelig å forstå samspillet mellom personvernforordningen og nasjonal lovgivning. Dette kan skape utfordringer for både de behandlingsansvarlige og de registrerte. Personvernkommisjonen anbefaler derfor at det gjøres et kontinuerlig arbeid for å gjøre rettsreglene så forståelige som mulig.


Selv om personvernforordningen i utgangspunktet gjelder likt i alle EU- og EØS-land, er det i bestemte sammenhenger både adgang og plikt til å gi nasjonale regler. I tillegg kan det være behov for nasjonal regulering som bygger bro mellom nasjonal lovgiving og forordningen.


Personvernkommisjonen anbefaler blant annet at regjeringen bør føre en aktiv lovgivingspolitikk for å fremme personvernet, både ved å benytte det nasjonale handlingsrommet, og ved å arbeide aktivt opp mot EU for å styrke felleseuropeisk lovgiving. Kommisjonen fremmer også en rekke konkrete forslag til hvordan det nasjonale handlingsrommet kan anvendes.


I kapittel 11 drøfter Personvernkommisjonen hvordan teknologi kan anvendes for å bedre ivareta personvernet. Det handler om hvordan teknologi ikke bare skaper trusler for personvernet, men også kan bidra til å ivareta personvern. Blant annet kan teknologiske verktøy gjøre innbyggerne bedre rustet til å ivareta og anvende sine personvernrettigheter, og til å hjelpe behandlingsansvarlige til å etterleve forpliktelsene de har. Kommisjonen beskriver hvordan innebygd personvern kan se ut i praksis, gjennom en «rettighetsplattform» hvor innbyggere kan ha tilgang til opplysninger offentlige aktører har om dem, og der de kan få støtte i å utøve rettigheter som for eksempel innsyn, retting og sletting.

Personvernkommisjonen anbefaler at norske myndigheter stimulerer til utviklingen av personvernteknologi, blant annet gjennom innkjøpskrav og økonomiske incentivordninger.


I kapittel 12 drøfter kommisjonen åpenhet som en grunnforutsetning for tilfredsstillende demokratisk deltagelse, personvern og rettssikkerhet.


Personvernet berører flere aspekter ved ytrings- og informasjonsfrihet, og disse rettighetene kan noen ganger komme i konflikt med hverandre. For eksempel kan retten til personvern begrense tilgang til personopplysninger, noe som kan begrense informasjonsfriheten. Samtidig kan personvernet være en viktig forutsetning for at individer velger å ytre seg om kontroversielle temaer. Et godt personvern kan således motvirke nedkjølingseffekter på ytringsklimaet.


Personvernkommisjonen mener det er nødvendig at resultater av automatiserte prosesser som har direkte betydning for innbyggernes plikter, rettigheter, friheter og muligheter, kan forklares. Dersom det for eksempel fattes helt eller delvis automatiserte forvaltningsvedtak, avgjørelse av søknader om lån, eller utmåling av en fengselsstraff, må personer som avgjørelsene gjelder få en forståelig forklaring av hvorfor resultatet fra maskinen ble som det ble.


Åpenhet innebærer også mulighet til å få innsyn i egne personopplysninger, og kunnskap om hvem som har tilgang på disse og hvordan de brukes. Personvernkommisjonen mener at det bør være et mål at innbyggerne skal ha tilgang til informasjon om de konkrete registrerte personopplysningene om seg selv. Ved å tilgjengeliggjøre opplysningene trenger ikke den enkelte å måtte søke om innsyn. Det må også legges til rette for at informasjonen er forståelig for de berørte, også for de som mangler grunnleggende digital kompetanse. Personvernkommisjonen gir sin tilslutning til viktige konklusjoner i Digitaliseringsdirektoratets utredning av hvordan åpenhet og tilgjengeliggjøring av informasjon om behandling av personopplysninger bør gjennomføres i praksis.


Personvernkommisjonen anbefaler også at de registrerte i større grad bør involveres i utvikling av tjenester. Det er et behov for reell medvirkning i utviklingen av løsninger som behandler personopplysninger.


I kapittel 13 presenterer Personvernkommisjonen Datatilsynets rolle som tilsyn, veiledningsorgan og samfunnsaktør. Datatilsynet har i dag et sektorovergripende ansvar og en betydelig arbeidsmengde, noe som skaper ressursutfordringer ved gjennomføring av lovpålagte oppgaver.


Personvernkommisjonen mener Datatilsynet må styrkes gjennom økte ressurser. Samtidig er det ikke slik at personvernet utelukkende kan sikres gjennom en sterk sentral tilsynsmyndighet. For å styrke personvernet er det nødvendig å sørge for tilgang på personvernkompetanse på alle samfunnsområder, også hos andre offentlige organer enn Datatilsynet.


Fordi personvernregelverket er vanskelig å anvende, er det problematisk at mange behandlingsansvarlige ikke har tilstrekkelig tilgang på veiledning. Dette kan føre til feiltolkning av regelverket og personvernbrudd.


Personvernkommisjonen anbefaler at veiledning av behandlingsansvarlige styrkes. Samtidig bør sektortilsyn i større grad se ivaretakelse av personvern som en oppgave innen sitt arbeidsområde. Dette kan bidra til bedre veiledningstilbud og mer effektiv håndheving.

:

Av Svenn Dybvik - 13 augusti 2023 00:00

https://anskaffelser.no

Fagsider om offentlige anskaffelser

 

 

Veileder til regler om klima- og miljøhensyn i offentlige anskaffelser


Sikkerhetsfaglige anbefalinger for tjenesteutsetting


Tjenesteutsetting av IKT-tjenester til profesjonelle aktører kan gi bedre sikkerhet og mer stabile og tilgjengelige tjenester. Tilgang til ekspertkompetanse og verktøy man ikke selv besitter kan bedres, kostnader kan bli lavere og mer forutsigbare og det kan i større grad bidra til bedre fokus på virksomhetens kjerneaktivitet. Samtidig må virksomheter være bevisst hvilken risiko en tjenesteutsetting medfører. Tilsvarende eller høyere nivå på både tjenestekvalitet og IKT-sikkerhet bør være en målsetning ved tjenesteutsetting.

 

En tjenesteutsetting stiller store krav til egen virksomhet og krever annen kompetanse enn om tjenesten leveres av egen organisasjon. Før det foretas en strategisk beslutning om bruk av tjenesteutsetting, bør virksomheten vurdere om den er «rigget» for å håndtere alle faser i en tjenesteutsettingsprosess. Virksomheten må også kartlegge hvilke lover, krav og regler som gjelder både nasjonalt og internasjonalt. Eksempelvis gir både sikkerhetsloven og personopplysningsloven med forskrifter føringer ved tjenesteutsetting. Noen sektorer har også regulert hvilke muligheter virksomheten har til å tjenesteutsette.

 

For å ivareta IKT-sikkerheten ved tjenesteutsetting, anbefaler NSM at virksomheten er bevisst behovet for:

  1. Oversikt og kontroll på hele livsløpet
  2. God bestillerkompetanse
  3. Gode risikovurderinger for å kunne ta riktig beslutning
  4. Riktige og gode krav til IKT-tjenesten og til leverandør
  5. Riktig beslutning på riktig nivå

 

 

 

 

 

 

https://nsm.no/regelverk-og-hjelp/rad-og-anbefalinger/grunnprinsipper-for-ikt-sikkerhet-2-0/beskytte-og-opprettholde/ivareta-sikkerhet-i-anskaffelses-og-utviklingsprosesser/


Ivareta sikkerhet i anskaffelses- og utviklingsprosesser


Målet med prinsippet: Sikkerhet er en integrert del av prosessene for anskaffelse og utvikling og virksomheten minimerer risiko for at nye IKT-produkter og IKT-tjenester innfører konfigurasjonsmessige og arkitekturmessige sårbarheter.

 

Hvorfor er dette viktig?

 

IKT-sikkerhet er viktig i alle IKT-produkter og IKT-tjenester, ikke kun ved anskaffelse av rene sikkerhetsprodukter som en brannmur. Dersom en virksomhet anskaffer IKT-produkter og IKTtjenester som har svak sikkerhet eller som ikke integrerer godt med virksomhetens øvrig sikkerhetsarkitektur og eksisterende IKT-produkter, kan dette øke sårbarheten og redusere sikkerhetsnivået i IKT-systemet.

 

Dersom virksomheten mangler gode prosesser for utvikling, test, verifisering og implementering vil sannsynligheten være stor for at sårbarhetene ikke blir oppdaget. Kostnaden ved å rette opp i dette i etterkant er ofte høyere enn kostnaden ved gode forberedelser.

 

Anbefalte tiltak: Ivareta sikkerhet i anskaffelses- og utviklingsprosesser
Anskaffelse av IKT-produkter   
2.1.1Integrer sikkerhet i virksomhetens prosess for anskaffelser. Fastsett krav til IKT-sikkerhet ved anskaffelse av alle IKT-produkter og IKT-tjenester, se prinsipp 2.2 - Etabler en sikker IKT-arkitektur. Inkluder sikkerhet i hele livsløpet fra anskaffelse til avhending.   
2.1.2Kjøp moderne og oppdatert maskin- og programvare slik at nyere sikkerhetsfunksjonalitet er innebygd. Sørg for a) å kun benytte IKT-produkter som støttes og mottar sikkerhetsoppdateringer fra leverandør b) å kun anskaffe IKT-produkter som inneholder nyere sikkerhetsfunksjonalitet og protokoller og c) at eldre IKT-produkter fases ut. d) Der det er hensiktsmessig bør man be leverandør (som kjenner IKT-produktet best) i) å informere om risikoer og sårbarheter produktet kan utsettes for og ii) spesifisere nærmere hvordan IKT-produktet kan sikkerhetsherdes og beskyttes.   
2.1.3Foretrekk IKT-produkter som er sertifiserte og evaluert av en tiltrodd tredjepart. Et eksempel på et sertifiseringsregime er Common Criteria4.   
2.1.4Reduser risiko for målrettet manipulasjon av IKT-produkter i leverandørkjeden. a) Virksomheter bør vurdere risiko for om de kan bli utsatt for slike målrettede angrep. b) Be nasjonale forhandlere/importører vise diskresjon, og ikke videreformidle for mye kundeinformasjon, f.eks kundenavn, hvordan produktet skal benyttes, hvem som skal benytte produktet, hvor produktet skal benyttes. c) Beskytt produktintegritet til fysiske produkter (i dialog med nasjonale forhandlere/importører) så tidlig som mulig i leverandørkjeden. Produkter bør inspiseres av alle nasjonale ledd (også hos kunden før produksjonssetting) for brutte forseglinger og oppbevares slik at kun et begrenset sett av personell har fysisk adgang. d) Programvare-produkter bør kun lastes ned fra leverandørens offisielle webside (kun via https). Virksomheten bør oppbevare all installasjonsprogramvare i fil-mapper hvor kun installasjonsansvarlig har skriverettigheter. e) Leverandørers fysiske adgang ifm. vedlikehold av IKT-produkter bør reguleres og kontrolleres.   
 Utvikling og test mht. egen programvareutvikling   
2.1.5Benytt en metode for sikker utvikling av programvare for å redusere sårbarhetene i programvaren. Dette inkluderer: a) Hensiktsmessig planlegging, inkludert virksomhetens behov, rammebetingelser, IKT-sikkerhets hensyn og behov for opplæring av personell. b) Analyse av brukerbehov, inkludert IKT-sikkerhetskrav. c) Design av programvare basert på fastsatte krav, d) Utvikling av programvaren, inkludert sikker koding og testing (se 2.1.6 og 2.1.7) e) Implementasjon og idriftsetting av programvaren. f) Sikkerhetsmessig forvaltning av programvaren, bl.a i) planlegge for gjennomføring og distribusjon av sikkerhetsoppdateringer og ii) planlegge støtte for nyere og mer tidsriktig sikkerhetsfunksjonalitet.   
2.1.6Benytt separate miljøer for utvikling, test og produksjon slik at operative virksomhetsprosesser og data ikke blir påvirket ved feil i utviklings- og testløp. Vurder også soneinndeling som beskrevet i tiltak 2.2.3 Sensitive produksjonsdata bør bare benyttes på utviklings- og testmiljø som er sikret.   
2.1.7Gjennomfør tilstrekkelig med testing gjennom hele utviklingsprosessen. Gjør dette slik at feil, sårbarheter og mangler rettes opp før idriftsetting. a) Dette inkluderer test av at sikkerhetsfunksjonalitet fra forskjellige berørte IKT-produkter fungerer godt sammen, ref. prinsipp 2.2 - Etabler en sikker IKT-arkitektur, samt enhetstesting, integrasjonstesting, systemtest, akseptansetest, pilottest, inntrengingstest(prinsipp 0) og stresstest. b) Utfør kontroll på at kun tillate handlinger virker samt stikkprøver på at andre handlinger blir avvist.   
2.1.8Vedlikehold programvarekode som utvikles/benyttes i virksomheten. a) Ha en utviklingsprosess som inneholder metodisk sikkerhetsvurdering av koden. b) Vær spesielt oppmerksom på kode som har spesiell betydning for sikkerheten, f.eks kode for i) tilgangskontroll, ii) kryptering av trafikk, iii) logging, iv) «parsing» av bruker-input, v) «buffer overflow», med mer. Se [2] og [9]. c) Ved bruk av offentlig tilgjengelig kode («open source») og kommersielle «toolkits» bør virksomheten regelmessig (fortrinnsvis automatisk) sjekke for nye versjoner. d) Ved bruk av DevOps/DevSecOps bør også sikkerhetssjekk av egen kode automatiseres der det er hensiktsmessig. Spesielt sikkerhetsrelevant kode (ref. forrige punkt) bør kvalitetssikres.   
 Tjenesteutsetting - herunder bruk av skytjenester   
2.1.9Ta ansvar for virksomhetens sikkerhet også ved tjenesteutsetting. Dette inkluderer å a) ha oversikt og kontroll på hele livsløpet til tjenesten(e) som skal settes ut, b) ivareta behovet for bestillerkompetanse (f.eks. forvaltning-, administrasjon- og ITarkitekturkompetanse) gjennom hele livsløpet til tjenesteutsettingen c) gjennomføre gode risikovurderinger som inkluderer IKT og hensyntar hele livsløpet, d) utarbeide et kravdokument for alle faser av tjenesteutsettingen hvor krav kan verifiseres, e) avtaler om tjenesteutsetting av IKT-tjenester og endringer i slike avtaler skal behandles i henhold til virksomhetens fullmaktsstruktur. Se også kapittel I - Bruk av tjenesteutsetting og skytjenester og [1]. Det understrekes at virksomhetens ansvar for sikkerheten ikke forsvinner selv om man tjenesteutsetter. Virksomheten har et ansvar uavhengig av hvem som utfører de forskjellige oppgavene.   
2.1.10Undersøk sikkerheten hos tjenesteleverandør ved tjenesteutsetting. Det bør som minimum undersøkes om leverandøren: a) har et etablert styringssystem for informasjonssikkerhet og eventuelt sertifisering i henhold til internasjonale standarder, for eksempel ISO/IEC 27001:2017. b) gir innsyn i sikkerhetsarkitekturen som benyttes for å levere tjenesten. c) har utviklingsplaner for fremtidig sikkerhetsfunksjonalitet i tjenestene i tråd med utvikling i teknologi og trusselbildet over tid. d) har en oversikt over hvem som skal ha innsyn i virksomhetens informasjon, hvor og hvordan denne skal behandles og lagres samt grad av mekanismer for segregering fra andre kunder. e) har sikkerhetsfunksjonalitet som tilfredsstiller virksomhetens behov. f) har sikkerhetsovervåkning for å avdekke sikkerhetshendelser som kan påvirke virksomheten. g) har rutiner for hendelseshåndtering og avviks- og sikkerhetsrapportering. h) har krise- og beredskapsplaner som skal harmonisere med virksomhetens egne planer. i) har godkjenningsprosedyrer for bruk av underleverandører og deres bruk av underleverandører. j) har spesifisert hvilke aktiviteter som skal utføres ved terminering av kontrakten, blant annet tilbakeføring/flytting/sletting av virksomhetens informasjon. Les mer i NSMs rapporter om tjenesteutsetting, se [1].   
 
Utdypende informasjon

 

DevOps/DevSecOps er begreper som er blitt stadig mer aktuelt ifm. utvikling av programvare, kanskje spesielt i forbindelse med tjenester. I korthet går det ut på å utføre kodeendringer som påføres et system i produksjon relativt raskt uten tradisjonelle prosesser med adskillelse som nevnt i 2.1.6 Av navnet ser man at det tradisjonelle skillet på utvikling («Development») og drift («Operations») viskes ut, ofte også organisatorisk. Dersom virksomheten benytter DevOps bør man være ekstra påpasselig med at det ikke innføres sårbarheter som kan påvirke forretningsprosesser. Akkurat som utvikling og drift blir mer automatisert, så bør sikkerhetsprosedyrene for å identifisere programvarekode med sårbarheter også i økende grad automatiseres. Som minimum bør man være mer grundig med kode som har spesiell betydning for sikkerheten.

 

Lenker

NSM – Temarapport om tjenesteutsetting

Datatilsynet – Programvareutvikling med innebygd personvern

Fagsider om offentlige anskaffelser

Veileder om ivaretakelse av sikkerhet i offentlige anskaffelser

UK GOV: https://www.ncsc.gov.uk/collection/developers-collection

UK GOV: https://www.ncsc.gov.uk/collection/application-development

CIS CSC 18 - Application Software Security

Common Criteria

OWASP Top Ten

Sikkerhetskonferansen 2023

 

"Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) 2023"

https://nsm.no/kurs-og-konferanser/sikkerhetskonferansen/program-sikkerhetskonferansen-2023/


https://nsm.no/kurs-og-konferanser/sikkerhetskonferansen/foredragsholdere-sikkerhetskonferansen-2023/



Risiko 2023: Uforutsigbare tider krever høyere beredskap

https://nsm.no/aktuelt/risiko-2023-uforutsigbare-tider-krever-hoyere-beredskap


NSM-rapporten «Risiko» er én av tre offentlige trussel- og risikovurderinger som utgis i første kvartal hvert år. Årets rapport "Risiko 2023" kommer ut under en mer urolig og uforutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon enn på mange år. 


Last ned rapporten: Risiko 2023

Sikkerhetskonferansen 2022

 

"Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) 2022"

https://nsm.no/kurs-og-konferanser/sikkerhetskonferansen/2022/program/

Kan nasjonal sikkerhet være en dugnad?


https://nsm.no/kurs-og-konferanser/sikkerhetskonferansen/2022/program/kan-nasjonal-sikkerhet-vare-en-dugnad

Alt man ikke ser – status sikkerhet i dagens Norge.


https://nsm.no/kurs-og-konferanser/sikkerhetskonferansen/2022/program/alt-man-ikke-ser-status-sikkerhet-i-dagens-norge


- gjelder Folkeretten i det digitale domenet?


https://nsm.no/kurs-og-konferanser/sikkerhetskonferansen/2022/program/det-fjerde-krigsdomenet-gjelder-folkeretten-i-det-digitale-domenet

 

" Foredragsdugnaden"

https://norsis.no/nasjonal-sikkerhetsmaned/foredragsdugnaden/

Sikkerhetskonferansen 2021

 

"Den nya oredans tid"

https://nsm.no/kurs-og-konferanser/sikkerhetskonferansen/2021/program/den-nye-oredans-tid

 Foredrag av Carl Bildt Tidligere statsminister og utenriksminister, Sverige (Se video i lenken det er henvist til). (English)

Carl Bildt has served as both Prime Minister (1991-1994) and Foreign Minister (2006-2014) of Sweden. During the first period his government initiated major liberal economic reforms, as well as negotiated and signed membership agreement with the European Union. The reform period in the early and mid-1990's is generally seen as having pave the way for the successful growth decades that followed. Subsequently he served in international functions with the EU and UN, primarily related to the conflicts in the Balkans. He was Co-Chairman of the Dayton peace talks on Bosnia and become the first High Representative in the country. Later, he was the Special Envoy of UN Secretary General Kofi Annan to the region. Carl Bildt was an early advocate of the new ICT technologies. An 1994 email exchange between him and President Clinton was the first between heads of state/governments. After stepping down as leader of the Moderate Party of Sweden in 1999 and leaving Parliament in 2000 he was also engaged in corporate boards in Sweden and the US as well as different international think-tanks. Returning as Foreign Minister of Sweden in 2006, he come to be seen as one of the most prominent and vocal of European foreign ministers during those years. He was one of the initiators of EU:s Eastern Partnership, and pushed the EU forward also on issues of the Middle East. Currently he is Co-Chair of the European Council on Foreign Relations, contributing columnist to Washington Post as well as monthly columnist for Project Syndicate. He recently chaired the Global Commission on Internet Governance. He serves as one of the Senior Advisors to the Wallenberg Foundations in Sweden and is on the Board of Trustees of the RAND Corporation in the US.

Sikkerhetskonferansen 2020

 

2020

https://nsm.no/kurs-og-konferanser/sikkerhetskonferansen/2020-1/

Grunnleggende nasjonale funksjoner og veien videre

Hva er en GNF og hvorfor er de viktige for sikkerheten i samfunnet? Temaet er det pågående arbeidet med å identifisere Grunnleggende Nasjonale Funksjoner (GNF) iht den nye sikkerhetsloven.

Fagdirektør Roar Thon i samtale med seniorrådgiver Christer Tjessem i NSM.

Grunnprinsipper fysisk sikkerhet

NSM kommer snart med sine Grunnprinsipper Fysisk sikkerhet - Hva er det og hvordan kan det bidra til økt sikkerhet?

Fagdirektør Roar Thon i samtale med rådgiver Hege Lindborg i NSM.

Grunnprinsipper IKT 2.0

NSM kommer snart med versjon 2.0 av sine Grunnprinsipper IKT sikkerhet – Hva er nytt i versjon 2.0 og hva er veien videre?

Fagdirektør Roar Thon i samtale med senioringeniør John Bothner og seniorrådgiver Are Søndenaa i NSM.

Grunnprinsipper Personellsikkerhet

NSM kommer snart med sine Grunnprinsipper Personellsikkerhet – Hva er det, og hva inneholder de. Hva kan virksomheter gjøre for å sikre seg bedre mot innsiderrisikoen.

Fagdirektør Roar Thon i samtale med orlogskaptein Lars Jørgen Løland i NSM.

Grunnprinsipper Sikkerhetsstyring

NSM kommer snart med sine Grunnprinsipper for Sikkerhetsstyring - Hva er det og hvordan kan det styrke sikkerheten i norske virksomheter.

Fagdirektør Roar Thon i samtale seniorrådgiver Kristian Friid-Hauglund i NSM.

Sikkerhet i anskaffelser

Hva bør virksomheter gjøre knyttet til sikkerhet når de skal igjennom store anskaffelser og hva gjør NSM?

Fagdirektør Roar Thon i samtale med seksjonssjef Dag Sandham i NSM.

Hvis fienden kaprer dronen

Droner og ubemannede systemer – Hvor godt er de sikret, og hva skjer om fienden kaprer dronen?

Fagdirektør Roar Thon i samtale med forsker Martin Strand fra FFI.

Håndtering av uønskede hendelser

Hva er hendelseshåndtering og hvordan kan virksomheter forbedre sin evne til å håndtere hendelser når noe skjer.

Fagdirektør Roar Thon i samtale med seniorrådgiver Henning Køhler Knutsen i NSM.

:

Av Svenn Dybvik - 6 augusti 2023 00:00

Sikkerhetskonferansen 2019

 

2019

https://www.youtube.com/playlist?list=PLe_j3vvG4-w90Vdfz0pFKy6ckZoNE-xbI

Rapport fra sikkerhetskonferansen 2019

https://nsm.no/hold-deg-oppdatert/podcaster/sikkerhetsstyring/episode-39-rapport-fra-sikkerhetskonferansen-2019

https://nsm.no/hold-deg-oppdatert/podcaster/digital-sikkerhet/episode-32-sikkerhetskonferansen-2019







https://nsm.no/aktuelt/kryptokompetansen-skal-vare-nasjonal

Kryptokompetansen skal være nasjonal

Bruk av kryptoteknologi er viktig både for å beskytte informasjon om nasjonale sikkerhetsinteresser. Regjeringen lanserer derfor nå en ny kryptopolitikk.

Norsk kryptopolitikk skal bidra til å opprettholde nasjonal kryptokompetanse og gjøre Norge rustet til å møte utfordringene med kvantedatamaskiner. Regjeringen viderefører prinsippet om at kryptoteknologi som benyttes til å beskytte nasjonal høygradert informasjon skal være underlagt nasjonal kontroll.

– Man har her anerkjent behovet for en sterk kryptokompetanse, og man har gitt NSM en fremtredende rolle med tanke på å realisere politikken. Politikken vil videreutvikle NSMs kompetanse utover dagens nivå, og vi vil jobbe målrettet for å operasjonalisere politikken, sier avdelingsdirektør for avanserte digitale trusler i NSM, Hans Robert Bjørnaas. 

– Ved å følge opp målsettingene i den norske kryptopolitikken vil vi bidra til å opprettholde en levedyktig norsk kryptoindustri. Dette er viktig for sikre nødvendige leveranser til forsvarsektoren. En nasjonal kryptoindustri er dessuten viktig for å videreføre Norges posisjon som kryptoleverandør til NATO, sier forsvarsminister Frank Bakke-Jensen.

Kryptoteknologi må brukes i alle samfunnssektorer både for å understøtte sikkerhet i IKT-systemer, for å sikre personopplysninger, for å realisere offentlige, digitale tjenester og for å sørge for sikker elektronisk kommunikasjon i forvaltningen og i næringslivet. Bruken av kryptoteknologi er også avgjørende for å bevare tilliten til nye digitale tjenester i det norske samfunnet.

– Bruk av kryptoteknologi er en forutsetning for de aller fleste digitale sikkerhetstiltak, både i privat og offentlig sektor. Jeg fremhever også bruk av kryptologi som særdeles viktig for å oppnå borgernes grunnleggende behov for personvern, både personopplysningsvern og kommunikasjonsvern. Regjeringen prioriterer derfor digital sikkerhet høyt, sier samfunnssikkerhetsminister Ingvil Smines Tybring-Gjedde.

Les mer her: Rapport - Forsvarsdep-Kryptopolitikk-web02.pdf

Pressemelding regjeringen.no 19.11,

 

 

 

 

 

 

https://nsm.no/aktuelt/nsm-publiserer-temarapport-om-innsiderisiko

NSM publiserer temarapport om innsiderisiko

Rapporten omhandler hva innsidevirksomheter er og illustrerer hvordan en virksomhet vil kunne være sårbar for denne type aktivitet.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har utarbeidet temarapporten "Innsiderisiko", som gir en helhetlig forståelse for risikoen forbundet med innsidevirksomhet. Rapporten retter seg mot ledere og ansatte i offentlige og private virksomheter.

Formålet med rapporten er å øke motstandsdyktighet mot innsidevirksomhet og bidra til økt kunnskap slik at virksomheter og organisasjoner kan implementere forebyggende tiltak som kan motvirke innsidevirksomhet.

I "Temarapport - Innsiderisiko" beskriver NSM risikoen enkeltindivider potensielt utgjør mot Norge som stat eller virksomheter sin informasjon, objekter, infrastruktur eller andre verdier. Både offentlige og private virksomheter har verdier som må beskyttes, og behovet for beskyttelse av disse verdiene vil variere ut fra hvilken betydning det har for staten eller virksomheten dersom verdien blir utsatt for uønskede handlinger. 

Rapporten omhandler hva innsidevirksomhet er og hvordan en virksomhet vil kunne være sårbar for denne type aktivitet. Informasjonen i rapporten bygger på NSM sin erfaring som fagmyndighet innen personellsikkerhet, samt på åpent tilgjengelig forskningsbasert informasjon og åpne trusselvurderinger fra samarbeidspartnere. Rapporten vil anbefale tiltak som kan iverksettes av virksomhetene for å forebygge, detektere og håndtere innsidevirksomhet.

 

 

 

 

 

 

https://nsm.no/aktuelt/nsm-publiserer-helhetlig-digitalt-risikobilde-2019

NSM publiserer "Helhetlig digitalt risikobilde 2019"

Hva har det egentlig å si at våre verdier i økende grad befinner seg på nettet? Eller at utenlandske selskaper bærer norske samfunnsfunksjoner?

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) har i  oppdrag  å  å følge opp nasjonal digital sikkerhet. Hvert år utgir NSM rapporten Helhetlig digitalt risikobilde. Årets rapport går i dybden på angrepstrender i 2019, utfordringer og muligheter som kommer med de store teknologitrendene, risikoen ved digitalisering av kritisk infrastruktur, individets trygghet på nett og Norges avhengighet til det digitale internasjonale samfunnet.  Norge må møte den storstilte digitaliseringen  på en sikker måte. Det er derfor gledelig at mange norske virksomheter blir mer sikkerhetsbevisste og identifiserer flere tiltak og iverksetter dem raskere enn før. Dette er også helt nødvendig i en situasjon der digital risiko øker. God digital sikkerhet er resultat av systematisk og langsiktig arbeid.

Myndighetene også har tatt viktige grep: Vi har fått en ny sikkerhetslov, en nasjonal digital strategi for sikkerhet og en nasjonal strategi for digital sikkerhetskompetanse. Rapporten ser på hvordan disse nasjonale tiltakene kan hjelpe oss til sikrere digitalisering. Ett av disse er at Nasjonalt cybersikkerhetssenter (NCSC) etableres som en del av NSM, et viktig bidrag til oppfølgingen av nasjonal strategi for digital sikkerhet fordi det fremmer samarbeid på tvers av sektorer og  mellom  private og offentlige virksomheter.

Helhetlig digitalt risikobilde skal øke bevisstheten og motivere til bedre digital sikkerhet i  private og offentlige virksomheter. Rapporten henvender seg til ledere og personell med sikkerhetsoppgaver i alle sektorer og i alle virksomheter. Begrepet helhetlig betyr at rapporten handler om problemstillinger knyttet til individer, virksomheter og til samfunnet som helhet.

Sikkerhetskonferansen 2018

 

2018

https://www.youtube.com/playlist?list=PLe_j3vvG4-w-icvpOXJFbgDke1dhNi-mN







https://nsm.no/aktuelt/risiko-2018-cybersarbarheter-gir-okt-risiko

Risiko 2018: Cybersårbarheter gir økt risiko

Risikoen for å bli rammet av uønskede hendelser i Norge øker på grunn av nye cybersårbarheter, skriver NSM i sin årlige risikorapport.

I sin årlige rapport om risiko­tilstanden i Norge, "Risiko 2018", slår Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) fast at nye sårbarheter, kombinert med en negativ utvikling av trussel­bildet, øker risikoen for å bli rammet av sikkerhetstruende hendelser.

– Den totale digitale angrepsflaten øker. Hvis din virksomhet i utgangspunktet er godt sikret, kan du likevel bli eksponert av svakt sikrede virksomheter du er sammenknyttet med over nett, sier Kjetil Nilsen, direktør i NSM.

I rapporten Risiko 2018 peker NSM på at etterretningstrusselen mot et stadig bredere spekter av norske virksomheter og interesser er betydelig.

NSM ser gjentatte forsøk på etablering av digital kontroll over og innhenting av sensitiv informasjon fra virksomheter som forvalter viktige og til dels kritiske samfunnsfunksjoner. I løpet av det siste året har NSM koordinert håndtering av større og mer alvorlige digitale hendelser enn før. I lys av dette fremstår norske virksomheter som lite motstandsdyktige.

– Risikoen øker fordi sårbarhetene blir flere og vanskeligere å kontrollere. Norske virksomheter må få et mer bevisst forhold til hvilken risiko de er villig til å akseptere. Da blir det enklere å redusere egne digitale sårbarheter, sier Kjetil Nilsen.

Hovedtemaer i rapporten:

  • Norge har økt risiko for å bli rammet av sikkerhetstruende hendelser. Dette skyldes vedvarende, nye og raskt økende antall digitale sårbarheter.
  • Etterretningsoperasjoner er fortsatten fremtredende trussel. Nettverksoperasjoner rettes mot norske virksomheter og systemer som ikke selv forvalter tradisjonelt skjermingsverdig informasjon.
  • I løpet av det siste året har NSM koordinert håndtering av større og mer alvorlige digitale hendelser enn i tidligere år.
  • Teknologiutviklingen skaper sårbarheter.Stadig flere enheter, prosesser og tjenester kobles sammen og til internett. Tjenesteut­setting er en attraktiv løsning for mange virksomheter. Utviklingen skaper digitale verdikjeder som er lange, uoversiktlige og ofte utenfor norske myndigheters kontroll.
  • Mennesket er en risikofaktor.Ansatte kan utnyttes eller uforvarende være en vei inn til virksomhetens verdier. Mangel på IKT-kompetanse og kompetanse om sikkerhet er en sårbarhet for mange virksomheter.
  • Effektiv risikostyring og hendelseshåndtering er mangelvare. NSM har sett alvorlige eksempler på manglende kontroll over risiko i offentlige virksomheter.





https://nsm.no/aktuelt/varsel-om-cyberangrep-mot-nettverksinfrastruktur

Varsel om cyberangrep mot nettverksinfrastruktur

Flere medier har skrevet om et dataangrep mot nettverksinfrastruktur, og amerikanske og britiske myndigheter har gått ut med et felles varsel.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) følger saken nøye, men det er i skrivende stund ikke nok informasjon til å konkludere om norsk infrastruktur er utsatt for angrepet eller ikke.

NSM kommer tilbake med mer informasjon ved behov.

NSM anbefaler allikevel virksomheter å følge disse rådene for rutere og annet nettverksutstyr:

  • Sørg for at alle enheter har oppdatert firmware/styringsprogramvare.
  • Ikke tillat ukrypterte forbindelser mellom klienter fra internett og internt i virksomheten. Sikker tilkobling over VPN (Virtual Private Network) er anbefalt.
  • Administrasjonsgrensesnitt på nettverkskomponenter bør ikke være eksponert mot internett. Administrering av nettverk og rutere bør gjøres kun fra utvalgte klienter i intern-nettverket.
  • Standard passord som blir levert med rutere og svitsjer bør byttes umiddelbart. Sørg også for å ha et godt system for passordhåndtering. Eksempelvis er det ikke anbefalt å gjenbruke passord på flere enheter i nettet.
  • Hvis det er mulig, bruk tofaktorautentisering.

For mer informasjon, se varsel fra US-CERT: https://www.us-cert.gov/ncas/alerts/TA18-106A

Se også NSMs veiledere:






https://nsm.no/aktuelt/nye-regler-om-fotografering-fra-luften

Nye regler om fotografering fra luften

Ny forskrift om kontroll med informasjon innhentet med luftbårne sensorsystemer er fastsatt av Kongen i statsråd 22. juni 2018.

Formålet med den nye forskriften er å tilpasse regelverket til den teknologiske og samfunnsmessige utviklingen, og å ta hensyn til den økende bruken av luftbårne sensorsystemer, som for eksempel droner. Den nye forskriften liberaliserer dagens strenge regime knyttet til fotografering fra luften, samtidig som den ivaretar hensynet til vern av sensitiv informasjon som må skjermes på grunn av nasjonale sikkerhetshensyn.

Den største endringen sammenlignet med dagens regelverk, er å snevre inn forskriftens anveldesesområde, slik at forbudet mot å fotografere fra luften i utgangspunktet kun skal gjelde i fastsatte forbudsområder. Forutsetninger for at et område eller bygg kan være et forbudsområde, er at spredning av informasjon om disse kan ha skadefølger for rikets selvstendighet og sikkerhetsinteresser, om informasjon blir kjent for uvedkommende.

Den nye forskriften trer i kraft 1. september 2018, og erstatter forskrift 6. juni 1997 nr. 2 om luftfotografering mv. Forskriften er hjemlet i lov 21. juni 2017 nr. 88 om informasjon om bestemt angitte områder, skjermingsverdige objekter og bunnforhold. Forskriften var på høring 5. oktober 2016.







https://nsm.no/aktuelt/rapport-ma-bli-farre-muligheter-til-a-gjore-feil

Rapport - Må bli færre muligheter til å gjøre feil

I dag lanserer NSM rapporten "Et sikkert digitalt Norge – IKT-risikobilde 2018."

– Virksomheter og leverandører av tjenester og produkter må sørge for at brukerne får færre muligheter til å gjøre feil, sier Bente Hoff i NSM. 

Rapporten skal øke folks bevissthet og motivere for bedre IKT-sikkerhet i alle virksomheter og behandler spesielt risikobildet som følger i kjølvannet av digitaliseringen som pågår i det norske samfunnet. Rapporten er særlig aktuell for ledere og sikkerhetsansvarlige.

– Digitalisering og IKT er en suksessfaktor for videreutvikling av det norske samfunnet, samtidig som det gjøres feil som fører til at den digitale risikoen øker, sier Bente Hoff. I rapporten trekker NSM fram noen tiltak som vil bidra til et sikkert digitalt Norge:

  • Kompetanse om IKT og IKT-sikkerhet må prioriteres i alle virksomheter.
  • Ledelsen må prioritere sikkerhet og sørge for at risikovurderinger gjennomføres etter anerkjente rammeverk, som NSMs Grunnprinsipper for IKT-sikkerhet.
  • Hvis man skal sette ut tjenester til andre (outsourcing) må sikkerhet må være en naturlig del så lenge tjenesten er satt ut av virksomheten.
  • Virksomhetene må rydde opp i IKT-systemene de bruker, og sørge for at de er moderne og oppdaterte.
  • En virksomhets IKT-miljø må være tilpasset og profesjonelt for å levere nødvendige tjenester.
  • IKT-sikkerhet må gjøres systematisk på alle nivåer i virksomheten.
  • Virksomheter må få på plass god IKT-arkitektur og automatisere sikkerhetsarbeidet.
  • Sluttbrukere må tilbys løsninger som fjerner eller reduserer risiko for brukerfeil.

 

"Risiko 2017"

 

2017

https://nsm.no/aktuelt/ma-fortsatt-redusere-norske-sarbarheter

Må fortsatt redusere norske sårbarheter

Norge er et trygt land, men for å beskytte verdiene våre må vi redusere sårbarhetene, sier direktør Kjetil Nilsen i Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM).

 

I dag legger NSM frem rapporten “Risiko 2017”.

En sårbarhet kan være lange uoversiktlige verdikjeder der mange store og små virksomheter er koblet sammen gjennom ulike digitale produkter og tjenester. 

Norge og norske interesser risikerer å utsettes for fremmed etterretning, noe som kan ha stort skadepotensiale. Mål innenfor norsk forsvars- og beredskapssektor, samt kritisk infrastruktur og politiske beslutningsprosesser, er spesielt utsatt. Fremmede tjenester bruker både avanserte cyberoperasjoner og mer tradisjonelle metoder for å ramme norske mål.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen utvikler seg, slik at vi må stille nye krav til sikkerhet i samfunnet.

- Norsk lovverk strekker ikke til mot trusler med opphav langt utenfor våre grenser. Derfor må vi gjøre noe med det vi selv rår over, våre egne sårbarheter. De må reduseres, sier Kjetil Nilsen i NSM.

Tiltak mot sårbarheter kan være å etablere god grunnsikring i IT-systemene.

I dag legger Nasjonal sikkerhetsmyndighet frem sin rapport “Risiko 2017: Risiko og sårbarheter i en ny tid”. Rapporten er én av fire trussel- og risikovurderinger som utgis årlig. De øvrige tre utgis av Etterretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).







https://nsm.no/aktuelt/nsm-legg-fram-heilskapleg-ikt-risikobilete-2017

NSM legg fram heilskapleg IKT-risikobilete 2017

I dag legg Nasjonal tryggingsorgan (NSM) fram rapporten Helhetlig IKT-risikobilde under opninga av Nasjonal Tryggleiksmånad 2017 .

Rapporten skal bidra til å auka medvitet om og motivera til betre IKT-tryggleik i offentlege og private verksemder, og gjevast ut for tredje år på rad.

- NSM ser at norske verksemder vert stadig meir oppmerksame på tryggleiksutfordringar ved bruk av IKT. Sjølv om fleire store globale dataangrep får mykje merksemd, er det langt mellom uønska IKT-hendingar som får alvorlege konsekvensar for verksemder i Noreg.  Dette er ein positiv trend vi kan ta med oss, seier assisterande direktør Annette Tjaberg i NSM.

Rapporten henvender seg til leiarar og tilsette med tryggleiksoppgåver i alle sektorar, og omgrepet heilskapleg tyder at rapporten omhandlar problemstillingar knytet til individ, verksemder og samfunnet som heilskap.

IKT-risikobiletet er i stadig endring som følgje av samfunns- og teknologiutviklinga. I rapporten ser NSM på trendar i trusselbiletet og endringar i sårbarhetsbildet som følgje av digitalisering og teknologiutvikling.

- Det er, og vil vera, svært krevande for verksemder å halda oversyn over sårbarheter gjennom heile verdikjeden. Utviklinga der «all hengar saman med alt» er ein strukturell samfunnsmessig sårbarhet på fleire måtar. Verksemdene er avhengige av digitale tenester levert av andre for eigen produksjon eller aktivitet. Sårbarheter og feil forplantar seg raskt mellom ledda i verdikjeden og kan få uante og uforutsette konsekvensar, seier Tjaberg.

NSM ser eit aukande gap mellom behov for og tilgjengelighet av tryggleikskompetanse, noko som utgjer ein nasjonal sårbarhet. Tjenesteutsetting av IKT-tenester til profesjonelle aktørar kan bøta på denne utfordringa og bidra til betre sikring av nettverket til verksemder og verdiar.

- Tjenesteutsetting, inkludert skytjenester, krev gode risikovurderingar og høy bestillerkompetanse innanfor ei rekkje område. NSM ser at der sårbarheter lukkast, vert det ofte opna nye.  NSM rår likevel til bruk av denne typen tenester, føresett at det vert gjort ei grundig risikovurdering, seier Tjaberg.

Rapporten inneheld fleire tiltak NSM meiner verksemder bør vurdera. NSM lanserte nyleg Grunnprinsipp for IKT-sikkerhet, som er eit av dei, medan sikring av e-post og rapportering er andre.

- Vi oppfordrar alle verksemder til å rapportera om hendingar. Dette vil leggja til rette for læring i eiga verksemd og hos andre, fordi fleire verksemder vert betre til å førebyggja, avdekka og handtera hendingar, avsluttar Tjaberg.

"Risiko 2016"

 

2016

https://nsm.no/aktuelt/risiko-2016-kan-sikkerhet-styres

Risiko 2016: Kan sikkerhet styres?

Under Sikkerhetskonferansen 2016 la NSM frem Risiko 2016. Hele rapporten kan lastes ned her.

Risiko 2016 er Nasjonal sikkerhetsmyndighets vurdering av risikobildet innen forebyggende sikkerhet i Norge. Vurderingen bygger på funn fra virksomheter underlagt sikkerhetsloven og andre utvalgte kilder. Risikobildet er relevant for offentlige og private virksomheter.

Last ned hele rapporten her.







https://nsm.no/aktuelt/viktige-endringer-i-sikkerhetsloven

Viktige endringer i sikkerhetsloven

Stortinget har vedtatt endringer i sikkerhetsloven, som styrker forebyggende sikkerhet, skriver regjeringen.no.

− Jeg er glad for at Stortinget har vedtatt regjeringens forslag om en betydelig reduksjon av antall klareringsmyndigheter, og tiltak for å bedre sikkerheten rundt kritisk infrastruktur. En velfungerende sikkerhetslov er viktig for å kunne ivareta vår forebyggende sikkerhet, sier forsvarsminister Ine Eriksen Søreide.

Økt kvalitet i behandlingen av klareringssaker

I dag skaper det store antallet klareringsmyndigheter store utfordringer. Formålet med å redusere klareringsmyndighetene fra 42 til i hovedsak to sentrale myndigheter – én i forsvarssektoren og én i sivil sektor, er først og fremst å få til en økt kvalitet i behandlingen av klareringssaker.

− Dette er svært viktige avgjørelser. Færre klareringsmyndigheter vil bidra til kompetanse- og kvalitetsheving og likebehandling i personellklareringssaker. Lovendringen innebærer både en effektivisering og en avbyråkratisering, sier Eriksen Søreide.

Gripe inn ved sikkerhetstruende virksomhet

De to nye bestemmelsene om varslingsplikt og myndighet for Kongen i statsråd til å fatte vedtak, utgjør viktige sikkerhetsventiler. Bestemmelsene er eksempler på at vi må tenke forebyggende, for å hindre at det inntreffer forhold som innebærer en sikkerhetstrussel. Dette kan for eksempel være mulig spionasje eller sabotasje på samfunnsviktige objekter eller installasjoner.

− Det er viktig at myndighetene får de verktøyene de trenger for å kunne gripe inn, når hensynet til landets selvstendighet og sikkerhet krever det. Stortingets vedtak i dag vil gi nødvendig verktøy til å beskytte oss mot sikkerhetstruende virksomhet, sier forsvarsministeren.

Lovendringene vil tre i kraft på forskjellige tidspunkter

Til høsten vil nødvendige endringer i forskriftene til sikkerhetsloven bli sendt på høring. Det er nødvendig med forskjellig ikrafttredelsestidspunkt for de forskjellige lovendringene, blant annet fordi at etableringen av ny sivil klareringsmyndighet vil ta noe tid.







https://nsm.no/aktuelt/nsm-legg-fram-rapport-om-ikt-risikobilete-2016

NSM legg fram rapport om IKT-risikobilete 2016

Under opninga av Nasjonal tryggleiksmånad presenterte direktør Kjetil Nilsen i NSM hovudtrekka frå rapporten «Helhetlig IKT-risikobilde 2016»

Rapporten er laga på oppdrag frå Justis- og beredskapsdepartementet og Forsvarsdepartementet. Føremålet med rapporten er å auke medvitet om IKT-tryggleik i offentlege og private verksemder for å kunne redusere digital sårbarheit i samfunnet.

Første del av rapporten skildrar kva verksemdene bør verne verdiane sine mot – det vil seie kva for truslar vi ser og kva for sårbarheiter som vert utnytta. Tryggleiken til ei enkelt verksemd kan ha stor tyding for samfunnet og for den enkelte, men òg for tryggleiken til staten.

Andre del av rapporten skildrar korleis verksemdene bør verne verdiane sine. For å møte eit innvikla og omfattande trussel- og sårbarheitsbilete er det naudsynt å ha ein heilskapleg og systematisk tilnærming til tryggleiksarbeidet.

Norske verksemder vert ramma dagleg av uønska tryggleikshendingar, og kjende sårbarheiter vert stadig utnytta. NSM røyner at mangelfull styring av arbeidet med tryggleik er ein overordna sårbarheit. Resultatet av er at det vert sett i verk sikringstiltak som ikkje sjåast i samanheng, noko som fører til utilstrekkeleg grunnsikring.

NSM gjev to overordna tilrådingar for IKT-tryggleiksarbeidet i verksemder:

1. Tryggleik bør vere ein del av strategien til verksemda og ein del av den løpande styringa. Mangel på styring gjer ofte tryggleiksarbeidet fragmentert og ufullstendig. Dette kan føre til at sikringstiltaka ikkje vert sett inn der risikoen er størst.

2. Verksemder bør innføre IKT-grunnsikring for å redusere eit breitt spekter av sårbarheiter. Ein slik IKT-grunnsikring bør baserast på ein heilskapleg og langsiktig forvalting av IKT-systema. For å oppnå sikre system må sjølve IKT-plattforma vere robust. Det må vere gode rutinar for vedlikehald og drift, og det må vere gode rutinar for å handtere uønska hendingar og rette opp igjen funksjonar.

Ovido - Quiz & Flashcards